Ingen lar seg overraske over at president George W. Bush nå legger veikartet for fred på is. Presidenten trekker USA ut av meglerrollen i Midtøsten, og legger offisielt ansvaret på det han kaller den gamle garde i det palestinske lederskap. Dette er selvsagt bare et påskudd. Neste år er det presidentvalg i USA, og president Bush tar ikke sjansen på å støte fra seg jødiske velgere ved å føre en konsekvent politikk overfor Israel. Det er tragisk, fordi det var knyttet så store forhåpninger til at Bush mente alvor da han som den første amerikanske president åpent gikk inn for en tostatsløsning. Det er ikke mindre tragisk fordi USAs passivitet vil medføre at Israel fritt får lage nye "realiteter på bakken", og slik gjøre det stadig mer urealistisk at det lar seg gjøre å etablere en levedyktig palestinsk stat. Og det er tragisk fordi dette igjen medfører økende menneskelig lidelse. Nesten dag for dag ser vi at troen på en løsning på den israelsk-palestinske konflikten kveles. Vi tror ikke konflikten kan løses ved å mure over to millioner palestinere inne. Vi tror dessuten at det er avgjørende for utviklingen i hele regionen at det finnes håp om en løsning. Det er dette håpet USA nå slukker ved å legge veikartet for fred på is. Norge spiller ikke lenger noen spesiell rolle i Midtøsten. Men statsminister Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Jan Petersen må bruke de muligheter som finnes for å påvirke USA til fortsatt å sette den israelsk-palestinske konflikten på den internasjonale agenda.