TORSDAG 5. NOVEMBER ble Refsdal tatt som gissel, lørdagen etter var kidnappingen kjent i store deler av norsk og internasjonal presse, men først onsdag 11. november, etter at Refsdal var satt fri, ble hendelsen en nyhet for norske lesere.
De fleste redaksjoner har et instinkt om å publisere nyheter og informasjon som man mener er relevant for folk. Slik skal det være. Mye av vår eksistens er fundert på lysten og plikten til å bringe nyheter ut i offentligheten. Samtidig vet vi av erfaring at vi bør tenke oss om to ganger. Av og til publiserer vi ikke fordi enkeltindivider kan bli rammet hardt, og fordi belastningen ikke står i forhold til hva saken dreier seg om.
Press på mediene.
Utenriksdepartementet la lørdag 7. november et press på mediene om holde tett om denne kidnappingen. Oppfordringen ble fulgt av hele den norske presse, samt av internasjonal presse i den vestlige verden. Mye tydet på at fravær av presseomtale ville gi UD større mulighet til å få Refsdal frigitt i god behold. Vi vet at kidnapping er big business i denne delen av Afghanistan. Mindre lokale grupperinger kan kidnappe personer, deretter sikre seg stor publisitet og bedre betaling ved videresalg av gisselet til Taliban eller til andre store grupper som bruker kidnappede som pressmiddel i sin politiske kamp. Vi skal ikke bidra til at denne type forretninger får spre seg.
For mange kan det nok virke opplagt at svaret på en slik henvendelse fra Utenriksdepartementet bør være ja. Jeg er ganske så sikker på at de fleste, også i ettertid, synes det var en riktig avgjørelse. Noen lesere kan kanskje stille seg følgende spørsmål:
Spørsmål 1:
Skal staten, i dette tilfellet Utenriksdepartementet, bestemme hva norske medier skal skrive om? Svaret er et ubetinget nei. I Norge har vi en fri presse, og mediene redigeres av en uavhengig sjefredaktør. I praksis betyr det at vi selv bestemmer hva vi skal trykke. I denne spesifikke saken valgte vi altså å holde den unna offentligheten av hensyn til Refsdals liv og helse, ikke fordi UD anmodet oss om å holde tett. Det er viktig å peke på at denne uavhengigheten også betyr at vi har frihet til ikke å trykke informasjon. Her berører vi forskjellen mellom ytringsfriheten og pressefriheten. Mens førstnevnte gir alle rett til å ytre seg, gir sistnevnte pressen rett til å bestemme hva som skal trykkes.
Spørsmål 2:
Er det alltid slik at kidnappede og andre i problematiske situasjoner er best tjent med at pressen tier? Svaret på det er også nei. I mange tilfeller er den rammede tjent med at pressen omtaler saken. Et eksempel på det er rettssaken mot de to nordmennene i Kongo, Tjostolv Moland og Joshua French. Kongo-eksperter mener at rettssikkerheten til de to er blitt bedre på grunn av den massive dekningen i norsk presse. I Refsdal-saken var situasjonen en annen. Mye tyder på at kidnapperne spekulerte i at en massiv omtale i vestlige presse ville dra opp salgsprisen på nordmannen.
Satt til side.
Vårt ønske er naturligvis å publisere vesentlige og relevante nyheter. Men Refsdal-saken er et godt eksempel på at ønsket om publisering kan bli satt til side når hensyn til liv og helse tilsier det.
OLE ERIK ALMLID
nyhetsredaktør
Kommentarer