Hva mener du? Delta i nettprat med Martin Gray mandag

Når avisredaksjonen setter sammen avisen hver dag er det etter timer med vurderinger av hver artikkel. Er den god nok? Spiller det noen rolle? Er dette viktig? Er det vesentlig? Spesielt det siste er et viktig kriterium for å nå helt frem på forsiden, men begrepet er åpent for brede tolkninger. Vesentlig kan godt være noe som angår mange. Men som få i realiteten bryr seg om.

Historisk medalje

Da Tora Berger gikk sitt superløp i Vancouver-OL og tok Norges første kvinnelige skiskyttergull i OL – og landets gull nummer 100 i vinter-OL, nådde det forsiden på Aftenpostens andreutgave den kvelden. Det var fullt fortjent. Løpet var fantastisk. Alle unnet jenta fra Lesja gullet. Og medaljen var historisk på så mange måter.

Så tok Emil Hegle Svendsen gull på 20 km og avisredaksjonen tenker enkelt: Det ferskeste til leserne. Tora ut, Emil inn. Og ikke lenge etter begynte det å ringe. Med god grunn.

Illsinte telefoner

Min mobil var batteritom allerede til lunsj, og få på huset slapp unna. Ferierende journalister på hytter i Marka fikk illsinte og oppgitte telefoner fra lesere som mente det var begått en enorm urett mot Tora Berger.

Akkurat som mange denne uken reagerte på at Bjørn Einar Romøren hoppet i Holmenkollen dagen før Anette Sagen skulle være førstemann (?!) ut. VG la ut en protokoll der man kunne uttrykke sin støtte til Sagen. Før klokken 12 var det over 5000 lesere som spontant hadde skrevet noen linjer, med oppmuntring til hoppjenta og refs til guttegjengen som kuppet det store øyeblikket.

Hvorfor hisser vi oss opp?

Fordi det er saker som skaper følelser hos oss. Vi klarer ikke å forholde oss likegyldige. Begge tilfellene oppleves som urettferdig. Urettferdig at Tora ikke fikk den plassen i avisen hun hadde fortjent. Urettferdig at en snik av en bærumsgutt ble sendt ut først i nye Holmenkollen.

Rettferdighetssansen er godt utviklet hos de fleste og ting som opplagt bryter med vår følelse av hva som er rett eller galt setter sterke følelser i sving. Allerede som små er vi opptatt av at ting skal være rettferdige. At barna har akkurat like mye saft i glasset, får like mange kjeks hver. Rettferdighetssansen er en sentral del av jeget, og en av bærebjelkene i et godt fungerende demokrati.

For egen del er jeg stolt av de reaksjonene leserne kom med. De var riktige, og de aller fleste saklige. De viste et fornuftig og gjennomtenkt forhold til avisen, og at leserne var tøffe nok til å si fra. Det skal vi være takknemlige for, og respektere. I løpet fredagen etter den famøse Emil- og Tora-saken hadde Aftenposten viktige dialoger med leserne, på aftenposten.no, Twitter og Facebook.

Noe å lære?

Hva kan vi som avis lære av Tora Berger- og Anette Sagen-saken?

For det første at saker som utfordrer vår følelse av rett og galt skaper et stort engasjement. Det må vi ta på alvor når vi setter sammen en forside, og dimensjonerer sakene inne i den. For oss bør det være et kriterium at vi har saker som engasjerer – også til aktiv handling og meningsutveksling.

For det andre at vi ikke må provosere unødvendig. Avstanden fra et sunt engasjement til negativ frustrasjon, som tvitres og retvitres i stort omfang, er faretruende kort noen ganger. I diskusjonen om Tora Berger skulle leve videre på forsiden i en tredjeutgave eller ikke også etter at Emil Hegle Svendsens vant, var intensjonen i redaksjonen god, men resultatet ble feil.

For det tredje – og ikke minst viktig – at vi har svært oppegående lesere som reflekterer fornuftig over det avisen serverer dem.

Derfor vil jeg gjerne høre din mening om det vi jobber med. Om hva du opplever som bra og mindre bra i det vi serverer på sportssidene. Og ikke minst hva som engasjerer deg. Derfor er jeg klar til nettprat i dag fra klokken 13.30. Send inn dine spørsmål allerede nå på ap.no/nettprat.