Å være vinner kan også gjøre vondt

Se for deg en skoleklasse. I skoleklassen finnes det en elev som får lave karakterer, som ikke er invitert til festen klassekameratene skal på i helgen, som ikke er en del av den lattermilde sirkelen av mennesker som danner seg på skoleplassen i friminuttet, som ender opp alene når gymlæreren ber elevene gå sammen to og to, som ikke ikler seg de riktige klærne. I den samme klassen finnes det også en elev som gjør det godt på skolen, som alltid inviteres på alle festene, som alltid er moteriktig kledd, som er morsom, talentfull, et naturlig midtpunkt. Stopp litt opp. Du ser ikke for deg en tilfeldig klasse, eller to tilfeldig beskrevne elever, gjør du vel? Du ser sannsynligvis for deg din klasse, som du går, eller har gått, i. Du ser for deg to elever du vet hvem er. For disse elevene finnes.

Status = lykke?

Disse elevene sitter i klasserom landet over. I alle klasserom, i ungdomskulturer generelt, finnes det sosiale systemer som skiller smarte fra mindre smarte, morsomme fra mindre morsomme, pene fra mindre pene, og populære fra mindre populære. Det finnes noen som tilsynelatende hverken har fått intelligens, humor, utseende eller status, og noen som har det. Det finnes vinnere, det finnes tapere. Det er ikke kult å innrømme det, men vi vet, både du og jeg, at det er sånn det er. Den som lever i ungdommens univers, tror ofte at disse formlene sammen utgjør veien til lykke: pent ytre + sterk og morsom personlighet + talent (i for eksempel sport) = mange venner = status = lykke. Og vi ser det i praksis, at de som har et pent ytre, en sterk og morsom personlighet og ett eller flere talenter, i de aller fleste tilfeller har mange venner. De har status. De er populære. Men er de lykkelige?

Feilskreven formel

Jeg frykter at formelen som sier at status er lik lykke, som dveler i bakhodet på mang en tenåring, er feil. For den krever at man alltid skal se bra ut, at man alltid skal gi av seg selv, at man alltid skal være morsom og interessant, at man alltid skal prestere bra i en idrett, på skolen eller andre arenaer. Og alle disse kravene, alle forventningene som indirekte stilles, de blir ofte til uoverkommelige fjell og hindre, som plasseres midt på veien til lykken.

Falsk idyll

Livet som flink og populær er ikke ofte som det ser ut fra utsiden. Når man skal leve opp til de høye forventningene som kommer fra foreldre, lærere, venner, trenere, annen ungdom, og ikke minst, seg selv, samtidig som man skal strekke til og være best på alle arenaer – da oppstår det sjeldent harmoni. Utenforstående kan lett innbille seg at de ser idyllen. Fra innsiden kan den sjelden kjennes. Vi vet at den eleven som aldri inviteres på fester, og som alltid ender opp alene i gymmen har det vondt. Vi vet at det gjør vondt å være den som taper. Men, kjære tenåring. Når du streber etter lykken så vit at formelen er feilskrevet og at de skyhøye forventningene og de uoppnåelige kravene som vil stilles, av deg selv og andre, er utelatte fra formelen. Vi at det er umulig å delta på alle de sosiale sammenkomstene du vil bli invitert til, det er umulig alltid å få toppkarakterer, alltid å prestere på trening, alltid å være blid og morsom, alltid å se bra ut. Vit at det også kan gjøre vondt å være vinner.