Jeg har aldri vært spesielt opptatt av landegrenser og tilhørighet, men nå kan jeg kjenne noe røre seg i brystet: Beskyttelsesinstinktet, raseriet over at noen våger å angripe noe jeg har kjært. Alt jeg vil er å legge armene beskyttende rundt mitt flotte, vakre land og hindre flere angrep. I dette øyeblikk spiller det ingen rolle hvem som har begått ugjerningene, sinnet mitt er det samme; noen har truet Norge.
Samhold.
Mennesker bruker terror for å skremme, tyrannisere og kontrollere. Så uansett hvor vanskelig det måtte bli, må vi fortsette som før. Londonerne kunne ikke slutte å ta undergrunnsbanen etter terrorangrepet i 2005, for da ville angrepet vært vellykket. Gjerningsmennene ville skape kaos og frykt. Ingen skal heller få kontrollere Norge slik. Derfor vil det være best om vi kan stå samlet, fjerne ensomhet og frykt ved å strekke ut en hånd til hverandre og stirre alle trusler i senk. Om det er noe 22. juli skal gi oss så er det nettopp det; økt samhold.
Tilhørighet.
Sårbar. Naken. Ja, det er slik jeg føler meg nå, og slik vil jeg føle meg en tid fremover, men etterhvert skal jeg forsøke å fokusere på denne nye følelsen av tilhørighet til Norge og menneskene rundt meg. Ikke før noe trues eller mistes forstår du hvor høyt du faktisk verdsetter det.
Medfølelse.
Mine tanker går nå til alle nordmenn, enten de har norske røtter eller er norske i hjertet, til alle de som følte seg angrepet 22. juli – men aller mest til de som led meningsløse tap i form av venner og familiemedlemmer denne julidagen. Jeg føler med dere.
Line (18)
Mest kommentert siste døgn