Et forsvar for taggingen

For noen dager siden fulgte en folder om tagging med Aftenposten. Der stod det at tagging er fælt og kriminelt og forslummende og farlig og koster samfunnet mange penger som kunne ha vært brukt på andre ting.

Om ingen tagget, ville for eksempel helsevesenet ha vært mye bedre. Og skolevesenet ville ha vært så bra at alle ungdommer ville ha lært en gang for alle at taggere er tapere, på grensen til terrorister.

Tillat meg å være uenig. I halve fjor bodde jeg slik til at jeg tok buss østover for å komme meg fra og til jobb. Og da jeg satt og halvduppet ved bussvinduet var det en tagg i Schweigaards gate fanget oppmerksomheten min: "Hvorfor ikke?" Hvorfor ikke, gjentok jeg for meg selv. Og fikk mot til å gjøre noe jeg hadde hatt lyst til lenge: be en jente ut. Vil antitaggerne fjerne slike oppmuntringer i hverdagen? Hvorfor det?

Nå skal man bruke penger, tid og krefter på å legge Ibsen-sitater i sentrumsfortauet. Tenk så mye bedre det hadde vært, så mye mer overraskende i hverdagen, om man hadde tagget disse sitatene rundt omkring i hele byen! Om man på de underligste steder kunne treffe på en nattevind som tar farvelrester, hamring og jamring, bukkeritt og mødre som skal gi en solen.

På private bygninger kan jeg skjønne harmen: mennesket er tross alt et forfengelig og eiendomsfiksert vesen, det er lite man kan bli så instinktivt opprørt over som at uvedkommende forandrer utseendet på noe man anser som sitt eget - om en oppløpen, hettebekledd jypling skribler en krusedull på den bygården man bor i eller har kjøpt for familiearven, er det helt naturlig at man blir en smule irritert.

Men på offentlige bygninger? Eller enda mer, på T-bane-perronger? Det har vært store oppslag i Aftenposten den siste tiden om det stygge, stygge bygget som reiser seg på Grefsen: kvadratmeter på kvadratmeter med grå betong. Men det er jo nettopp overveldende mengder betong man stirrer inn i når man venter på banen på for eksempel Ullevaal stadion. Det eneste tegnet på liv i et livløst betongkrater er noen enslige tagger. Men disse vil antitaggerne fjerne? Jeg spør igjen, hvorfor det?

Det viktigste for antitaggerne er trolig ikke at tagging er stygt. Nei, det viktige er makt. Dels at de forbryterske taggerne skal holde seg langt unna antitaggernes eiendom, og dels at ingen skal trenge seg inn i bybildet med en kultur som den antitaggerske garde ikke skjønner. Men når antitaggerne så til de grader overkjører taggerne, og til dels slår dem under beltestedet mens de har henda opptatt med andre ting, som tagging, så er det kanskje en slags borgerplikt å legge seg i den motsatte vektskålen med all sin tynne tyngde mens man roper noe sånt som at: antitaggerne tar stort sett feil, og når de har rett, går de for langt.

Tagging kan være trøstende og oppmuntrende. En tagget betongvegg er rundt regnet tre ganger så givende som en utagget ditto, burde man si. Hvilket herved er gjort.