Han gjorde meg deprimert

I sommer overlevde bestevennen min (la oss kalle ham Rolf) massakren på Utøya. Da sjokket hadde lagt seg og hverdagen kom tilbake igjen, merket jeg at Rolf hadde forandret seg mer enn hva jeg hadde trodd. Uansett hvordan jeg trådde ble det feil. Rolf var alltid på tå hev, alltid aggressiv. Rolf var kritisk til alt jeg foretok meg, og la ikke akkurat skjul på det. Rolf krevde snart at jeg skulle føye meg etter hans ønsker til den minste detalj. Rolf var jo tross alt den viktigste, for det var han som hadde vært på Utøya, og ikke jeg.

Grensen er nådd

Bestevennen min slet meg ut, bestevennen min gjorde meg deprimert. Til slutt sa jeg ifra om hva jeg følte, og siden den gang har vi knapt nok snakket sammen. Nå vet jeg ikke helt om Rolf er bestevennen min lenger, tror kanskje ikke det. Jeg vet heller ikke om jeg orker å kjempe noe mer, for oppi alt sammen må jeg jo også tenke på meg og mine egne behov. Og jeg merker at grensen for hva jeg tåler ble krysset for lenge siden.

Et vanskelig problem

Tidligere har jeg bare lest om mennesker som opplever noe traumatisk, og som etter en stund merker at vennene trekker seg unna. Da har jeg alltid tenkt at en så dårlig venn skal jeg aldri være. Men så var jeg altså det allikevel. Jeg vet at Rolf sliter uten at jeg gjør noe med det, det får meg til å føle meg helt råtten innvendig. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å se hvor grensen går mellom hva som er rett og hva som er galt å gjøre i en slik situasjon. Å hjelpe Rolf var den beste sjansen jeg hadde til å ta min del av børen som ble lagt på hele Norges skuldre den fredagen i fjor sommer. Men betyr det at et annet menneske skal få lov til å behandle meg dårlig uten at det får noen konsekvenser?