I dag gikk jeg over terskelen fra å være et barn til å bli en voksen. Jeg gjorde, for første gang, noe med de tankene jeg hadde om å hjelpe noe medmennesker. I dag dro jeg til Oslo sammen med moren og broren min. Vi dro til et hus hvor de afghanerne som ikke er satt i fengsel har oppholdt seg i natt. Det første de gjorde etter å ha presentert seg var å spørre om hvordan jeg hadde det. Disse mennene er helt fantastisk sterke med store hjerter, varme smil, og øyne som fortsatt har håp i seg, selv om de vet at de kan bli sendt hjem til et krigspreget land når som helst. Det er snakk om unge, vakre menn som har opplevd så mye fælt at vi ikke kan tenke oss det i det hele tatt. Mange av dem ble torturert før de flyktet hit. Allikevel møtte de meg med store smil og åpenhet. Jeg hadde med fela mi for å spille litt for dem, og flere fikk prøve den. Noen av dem hadde aldri rørt en fiolin før, andre hadde spilt på lignende instrumenter i sitt eget land. Afghanerne vil ikke bo her for alltid. De vil bare ha et sted å være mens de venter på fred. Mange av dem har mistet hele sin familie, de har ingen å dra hjem til. Hvordan kan vi finne på å sende dem tilbake da? Vi, som oppfordrer nordmenn til å la være å dra til Afghanistan på grunn av ustabile forhold. I dag ble jeg voksen, og jeg håper at snart resten av Norge også blir det!