Kritiske røster tar overhånd

Vi klager og syter over bekymringer, plagsomme barn/søsken/foreldre eller den urettferdige læreren som på mandag morgen ga anmerkning da han ikke forsto at du selvfølgelig var så trøtt etter lørdagen at du ikke hadde krefter til å lese noen lekser dagen derpå.

Hva kunne du lært?

Vi gir eksempel på eksempel på ting vi mener ikke burde være slik de er, uten å se mulige positive aspekter ved nevnte forhold. Hva kunne du ha lært av anmerkningen den kjipe læreren gav deg? Kanskje å lese lekser tidligere enn dagen før? Høres det ut som en dårlig idé? Da fortjente du muligens den anmerkningen.

Kan være forbedringspotensiale

Men det hender jo at kritikk er velbegrunnet. Det kan være i form av lærerens person eller faglig opplegg eller elevmiljøet. På samme måte er det ikke alle som okker seg over fysiske plager som kan sies å syte. Som oftest har de reelt vondt, og føler et behov for å meddele omverdenen dette. Men det er nettopp her noe av problemet ligger. Man blir så fokusert på alt som fungerer dårlig at man glemmer å legge merke til de gode tingene.

Mulig å trives

Forfatteren Jon Gangdal sa i et foredrag om å nå målene sine at det faktisk er mulig å trives også når man har det ganske fælt. Jeg tar også meg selv i å si at noe er et problem. Det gjør jeg oftere enn jeg bemerker noe som fungerer bra.

Det finnes et slags evig jag etter ting som kan rakkes ned på. Muligens påvirkes vi av media som skal være samfunnets vaktbikkje og å opplyse oss om kritikkverdige forhold. Man kan alltid finne noe å forbedre, men medaljen har en bakside, som man sier.

Kritisere bare for å kritisere

Professor Gudmund Hernes oppfordrer studentene ved Universitetet i Bergen til å utfordre etablerte sannheter og bli kritiske studenter. Dette er viktig for utvikling, men jeg mener at kritikken i seg selv ikke nødvendigvis er verdifull.

Det å kritisere bare for å kritisere uten løsningsforslag bringer lite med seg. På tross av det åpenbare paradokset ved denne teksten vil jeg derfor fremme en positiv holdning til det som er bra i livet. Det å kunne anerkjenne og oppmuntre andres innsats og arbeid er viktig for videre motivasjon og utvikling. Man bør også kunne være tilfreds med en god egeninnsats og være stolt av ting man har fått til. Jeg tror det har en del å si for livskvalitet og sinnsstemning hvordan man vinkler omtale av noe. I det minste blir jeg mye gladere av å kunne skryte av noe eller noen jeg liker enn å klage over ting jeg likevel ikke kan eller kommer til å gjøre noe med.