For noen dager siden kunne vi lese om en KrFU-politiker som hadde snakket åpent om sine meninger rundt abort, meninger som ikke er understøttet av særlig mange i Norge i dag. Etter dette ble han utsatt for sjikane og trusler om vold. Meningene hans er ikke temaet her, men det er klart at alle uenigheter rundt synspunktene hans bør diskuteres på en sivilisert måte. Ytringsfriheten dekker som kjent ikke trusler. I følge saken, som kom opp i NRK, ble politikeren rådet av PST til å anmelde forholdene. Slike meldinger kan anmeldes fordi de kan "... skape frykt hos mottakeren", og er dermed straffbare.

Daglig hets

Nylig kunne vi også lese om flere kvinnelige politikere på Stortinget som snakket åpent om sjikane, hets og trusler som de opplever i dagliglivet, ofte bare fordi de er kvinner. I denne saken kom politiet ut og sa at dette er noe de kvinnelige politikerne stort sett må lære seg å leve med. Det virker som om politiet her ser fullstendig bort i fra den psykiske og fysiske nedbrytningen som kan følge av langvarige trusler og seksuell trakassering. Ikke akkurat noe å "leve med".

Feid under teppet

Så, hvem er det egentlig greit å sjikanere? Det er liten tvil om at mange kvinnelige politikere, sammen med kvinner ellers i prominente stillinger opplever slik sjikane i større omfang enn det vi har tall på. Få står frem med slikt, i frykt for å bli sett på som svake. Hvor mange som stille har gitt opp kampen, og funnet seg annet arbeide, er umulig å si. Når det i tillegg er slik at politiet ikke tar disse truslene alvorlig, virker det som om hele problemet blir feid under teppet.

Gjelder menn også

Og ja, menn blir også sjikanert. Det ser vi i tilfellet med KrFU-politikeren. Samtidig utsettes ikke menn i prominente stillinger for slibrige meldinger på grunn av måten de kler seg på. De blir ikke kalt svake på grunn av kjønnet sitt. Denne debatten når vanskelig frem fordi Norge skal være et likestilt land. Det er mye enklere å late som om alt er greit, heller enn å ta opp problemet.