Ruter ser deg

Jeg hater å ta bussen. Jeg er bevisst på ordvalg, og ja, «hat» er det riktige ordet. Jeg har hatet det lenge, og boikotter systemet som best jeg kan. Selv etter å ha lest Ines (17) sitt innlegg i Si ;D, Jeg elsker bussen (27.01), klarer jeg ikke å endre syn på saken. Her er hvorfor:

Dårlig investering

Først og fremst er det verdt å nevne at jeg må ta to busser til skolen, på tvers av Bærum, noe som i seg selv er en utfordring. Jeg har 5,95 kilometer lang vei til skolen. Det er ikke 6 kilometer, og derfor får jeg ikke busskort av skolen. Jeg må derfor betale for månedskort, 380,- i måneden, for å kunne komme meg til skolen. Helt siden oktober 2011 har jeg tydeligvis også bodd i Oslo, ifølge Ruter. Det betyr at dersom jeg ikke kjøper busskort, betaler jeg 70 kroner for å komme meg til skolen – én vei. 140 kroner tur/retur til skolen gir tre skoledager, og så har jeg betalt ned hele månedskortet. Allikevel, innenfor Oslo-området betaler man «bare» 50 kroner. Jeg betaler altså mindre for å komme meg til andre siden av Oslo (når jeg bor i Bærum), enn jeg gjør for å komme meg til min egen skole, 5,95 kilometer unna!

Kronglete busstur

Men helt ærlig, månedskortet er en flott løsning, hadde det ikke vært for at jeg ikke får det jeg betaler for. Å ta bussen, eller prøve å ta den, er som å betale for en kjole og få et tøystykke for pengene. Jeg har opplevd at bussen hjem fra skolen (731) har vært mellom ti og tyve minutter forsinket – fem dager på rad! Og du tenker kanskje «Ti minutter? Det kan du vel leve med!», men det er ikke så lett. Jeg må nemlig innom Bekkestua uansett hvor jeg skal, og må bytte buss der. Det vil si at hvis 731 er ti minutter forsinket mister jeg 131, og så må jeg stå og vente en halvtime. Det resulterer fort i en busstur på mer enn én time. I tillegg finnes det ingen varmestue, og «busskurene» er designet slik at alt av vind og vann kommer inn. Og så kan man tenke at du kommer deg jo hjem uansett, før eller siden. Men det er ikke det jeg betaler for! Jeg betaler (absurd mye) for å være på et bestemt sted, til en bestemt tid, og forventer å få det jeg blir lovet av alskens reklamer og internettsider.

«Vi er der for deg»

Jeg husker Ruters reklamekampanje for et års tid tilbake. «Vi er der for deg…», leste jeg, mens jeg sto ute og hutret og ventet en time på at bussen skulle komme. Et års tid senere ble jeg fortalt at «Oslo-sonen vil bli utvidet til Bekkestua, fordi vi vil ha t-bane-nettet i Oslo». Men det gjorde de ikke, de utvidet den helt opp til Haslum skole. Til tider føles det ut som jeg er med i en bussversjon av 1984. Ruter sier hva de vil, gjør hva de vil, og smiler pent mens de ler av befolkningen på bakrommet.