Straffes av samfunnet

Jeg skriver en blogg, men har fått beskjed gang på gang om ikke å skrive, fordi det kan ødelegge for meg senere i livet. Jeg har fått beskjed om at jeg i hvert fall ikke må gå ut med navn og bilde, for da er løpet kjørt. Jeg kan få problemer når jeg skal finne meg en jobb og når jeg skal leie leilighet. Drømmejobben kan gå tapt. Men er det slik at sykdommer ikke skal prates om?

Tabu

Psykiske lidelser er tabubelagt fordi det ødelegger for dem som er rammet av det. Sykdommen er ikke selvforskyldt. Psykisk sykdom er som fysisk sykdom. Det er ingen som kan noe for at man brekker et ben. Det er heller ingen som kan noe for at man blir rammet av en depresjon. Er det slik at arbeidsgivere er redde for at arbeidstageren ikke møter på jobb? Og er det slik at utleieren er redd for at leietageren ikke skal kunne betale for seg? Det finnes selvfølgelig eksempler på at dette skjer, men blir man rammet av sykdom, så blir man rammet av sykdom, enten den er fysisk eller psykisk.

Skjerp dere

Ærlig talt, Norge, gi mennesker en sjanse. Det at noen velger å fortelle hvordan de har det, skal ikke ramme dem. De som er ærlige om slike ting, hjelper andre. Det er vanskelig å godta en psykisk sykdom, men hvis man ser at man ikke er alene, og ikke minst at andre tør å fortelle om det, tenk hvor mye lettere det kan gjøre situasjonen. Gi mennesker en sjanse, og slutt å dømme dem på grunn av en diagnose.