Uten språk

Jeg ligger i sengen og ser opp i taket. Jeg forestiller meg at taket er jorden, og at jeg ser ned på verden. Jeg svever over havet som strekker seg så langt øyet kan se. Noen steder blir det brutt av hvite bølgekanter. Det finnes også båter. De seiler sin vei, med mennesker som ikke ser opp. Dersom de hadde gjort det, ville de sett en jente som fløy over dem, full av sorg og håpløshet.

Mamma kommer inn. Jeg kan høre at hun står i døren, men jeg snur meg ikke. «Det er middag,» sier hun, men som vanlig svarer jeg ikke. Jeg skulle så gjerne ha svart henne. Sagt at jeg gleder meg til middag og snakket med henne om hvordan det er på skolen. Men jeg kan ikke. Uansett hvor mye jeg har lyst, så kan jeg ikke. Jeg er jenta uten ord. Uten stemme. Jeg er jenta uten språk.

Usynlig

Jeg har lært meg å overleve hverdagen på skolen. Jeg setter meg helt bakerst i klasserommet og sier ingenting. Jeg passer ikke inn. Mamma og pappa insisterte på at jeg skulle gå på en vanlig skole, istedenfor en skole for slike som meg. Jeg tror de prøver å holde fast på en slags fasade. De forstår ikke at jo hardere de prøver, jo verre blir det for meg.

I timen skal vi male noe om oss selv. Det blir malt om sport, venner og om andre ting som kjennetegner folk. Jeg maler tankene mine. Jeg maler havet, bølgene, båtene og menneskene. Disse menneskene lever sine liv helt uvitende om at jeg svever over dem.

Kommer etter meg

Det er på vei hjem jeg møter dem. Egentlig møter jeg dem ikke, siden jeg vet at de har fulgt etter meg hele veien. De har bare ventet med å gi seg til kjenne til jeg kommer til et sted hvor vi er alene. De innhenter meg på broen og flokker seg rundt meg. Så begynner ordleken. «Er det gøy ikke å kunne si noen ting?» «Ble du stum fordi du sang så stygt?» «Svar da! Er du liksom døv, eller? Å nei, jeg glemte det. Det er stum du er!»

Hele tiden mens dette skjer, forestiller jeg meg en løve i bur. Rundt den står løvetemmeren og en rekke tilskuere. Løvetemmeren smeller pisken mot løven, og krever at den skal gjøre umulige kunster, men løven klarer det ikke. Det eneste løven vil, er å være alene. Det går ikke. For løven kan ikke menneskespråket, så hvordan skal den si at de skal stoppe? Da de endelig er ferdige, er løven blitt redusert til en liten kattunge som puster lettet ut.

Hvorfor meg?

Jeg går mot kanten av broen. Jeg setter meg på gelenderet, og ser utover. Hvorfor var det jeg som måtte få dette? Er dette noe jeg har påført meg selv? Er dette fortjent? Hvorfor var det akkurat jeg som måtte bli jenta uten språk?