DAGENS INNLEGG 02.06

Store verdensledere snakker om forsoning mellom tamiler og singalesere, men det er få som snakker om rettferdighet. Rettferdighet er første steg mot forsoning, forsoning er veien mot fred. Akkurat nå feirer singalesere hensynsløst, mens tamiler slikker sine sår. Kontrasten kunne ikke vært større. En tamilsk forfatter beskriver situasjonen slik: «Tamiler blir tvunget til å holde tårene tilbake, mens løver feirer seieren over tigrene.»

Den srilankiske hæren har vunnet krigen på den mest brutale måten. Forsvarsministeren, Gotabaya Rajapakse, har gjentatte ganger uttalt at den srilankiske hæren bare har angrepet «terrorister». Da kan man spørre, er et nyfødt barn, et foster som ikke har sett solen, en unge som nettopp har lært seg ABC eller en mor som ammer terrorist? Krigen har rammet de sivile hardest.

Klasebomber ser ikke forskjell på voksen eller barn, sivil eller kriger. Det har ført til et folkemord på Sri Lanka, foran en handlingslammet verden. Stormaktene tryglet den srilankiske regjeringen om våpenhvile, men over 10000 uskyldige tamilske liv er tapt for alltid.

Nyhetene som er kommet i kjølvannet av krigen, tyder på at Sri Lanka sår frø for en blodig fremtid.

Rent politisk er det ikke mangel på tamilske ledere i det srilankiske statsapparatet, men det er en desperat mangel på tamilske representanter. President Mahinda Rajapakses tjenestepiker Karuna, Douglas og Pillayan er tamiler, men har på ingen måte representert tamilene. Deres jobb er å undertrykke tamiler ved å være enige med presidenten.

Mahatma Gandhi sa engang: «Det er ingen vei til fred, fred er veien». Den srilankiske hæren har vunnet krigen, men landet er på kollisjonskurs. Det internasjonale samfunnet må på kort sikt sørge for at de som brøt krigsreglene blir dømt. Uten rettferdighet har ikke øya noe sjanse til fred. På lengre sikt må det sørges for at tamiler får sin selvbestemmelsesrett, det er ikke et krav, men en rettighet.