Jeg kommer fra Afghanistan. Jeg har aldri opplevd fred og trygghet før. Faren min kjempet mot Taliban, vi visste aldri om han kom hjem igjen når han dro. En dag var det noen som røpet ham. De kom om natten, drepte faren, moren og broren min. De slo meg så hardt i hodet med geværkolben at jeg besvimte, jeg blødde så mye at de sikkert trodde at jeg var død. De tok med seg tingene våre og dro. Naboen fant meg og brakte meg til onkel. Der var jeg i fire år.

Vi var redde hele tiden. Taliban truet med å ødelegge skolen. Rektor ville ikke høre på dem, men til slutt måtte han stenge skolen fordi han var redd Taliban skulle tenne på mens elevene var der.

En dag ble jeg stoppet av en bil med svarte vinduer. To menn kjørte meg til et sted der var det flere gutter. En mann fortalte at jeg måtte gjøre jihad, beskytte landet vårt mot de utenlandske styrkene. Jeg ville ikke.

En dag satte de på meg en vest med sprengstoff og mange ledninger. Så tok de meg med til en vei og jeg måtte sitte i veikanten til det kom en utenlandsk bil. Da skulle jeg løpe mot den og trykke hendene hardt mot brystet, på vesten. To menn satt litt lengre bort. Jeg satt der til det ble kveld, men den dagen kom de ingen bil. Til slutt hentet de meg, og tok av meg vesten. Jeg sa jeg måtte på do, og klarte å rømme ut av det lille dovinduet.

Jeg klarte å løpe hjem til onkel. Han ble veldig redd og jeg måtte rømme videre. Han kjente en mann som tok meg med til Pakistan. En smugler tok meg med videre. I Iran ble vi slått av politiet, i Tyrkia måtte vi gå over fjellet om natten. Politiet skjøt etter oss og noen ble drept. Fra Tyrkia til Hellas rodde vi med en liten gummibåt. Jeg hadde aldri sett havet før, og jeg kan ikke svømme. Det gikk hull på båten. En mann druknet. Politiet fant oss, og satte oss i fengsel. Noen hadde elektriske køller.

Etter to uker sa de at vi måtte forlate landet innen en uke. Smugleren sa at Norge er et bra land. På veien fra Hellas til Italia lå jeg i en kjølevogn i 36 timer uten mat og vann. Kanskje var jeg heldig, andre måtte klamre seg fast under lastebilen. En dag stoppet bilen i en by. Smugleren sa at jeg måtte finne en politimann og si «asyl». Jeg var veldig redd for politiet, så jeg torde ikke før neste morgen.

Nå er jeg på et mottak for unge, her er det mange andre gutter. De har opplevd mye av det samme som meg, men vi snakker ikke om det. Det er vanskelig å sove, jeg husker så mye om natten. Men om dagen sparker vi fotball og andre ting. Jeg har fått en verge, og hun sier at her er det ikke lov å slå noen, og at politiet er til for å hjelpe og beskytte oss.

Jeg har begynt å lære norsk, det er litt vanskelig. Jeg ønsker veldig å få gå på skole. Men aller mest ønsker jeg å få bli her.

Jeg visste ikke at jeg kunne le før jeg kom til Norge. Jeg tror ikke jeg hørte andre le noen gang heller, før jeg kom hit.

Amid (15) «Amid» ønsket å dele sin historie på Si ;D. Dette innlegget er derfor nedtegnet av hans verge på asylmottaket i Norge.