DAGENS INNLEGG 28.10

I det siste er det kommet frem ny forskning knyttet til alkoholforbruk og dets «positive» virkninger. Det viser seg at avholdsfolk lettere er utsatt for angst og depresjoner enn dem som har et moderat forbruk av rusmidler. Dette får debatten rundt alkoholens sosiale betydning til å blusse opp.

Her og nå kan jeg stå frem og si at jeg har tatt et valg; å være totalavstående fra samtlige rusmidler. Dette har jeg vært relativt klar på i en del år nå. Mange vil sikkert tro at jeg enten er religiøs eller har vonde minner knyttet til rusmidler, men dette er slett ikke tilfellet. Jeg har tatt et valg med utgangspunkt i det at jeg ikke skjønner vitsen med å ruse seg for enten å ha det gøy eller være den personen man ikke tør være foruten rusen.

I dag fremstår alkoholen mer og mer som et element for å lykkes sosialt. Dette er jeg for så vidt enig i. Som student er det ingen hemmelighet at alkohol har en sentral plass i det sosiale miljøet omkring studiene. Skal man bli kjent, skjer det gjennom alkoholen. Dette er synd. For å være ærlig har jeg faktisk valgt å avstå fra sosiale begivenheter på grunn av spørsmålet om alkohol. Redselen for enten å bli kategorisert eller utspurt, er der, men er ikke hovedårsaken. For meg er det dette med å være til stede når «alle andre» er ruset som er av betydning. Det å være den eneste som er «oppegående» og som ikke er i rusens verden, er på langt nær en ønskesituasjon. Det blir som om man er på en annen planet, og dermed er det lett å føle at man står utenfor. Derfor blir det enklere å avstå fra det hele og ikke møte frem.

Hovedtanken bak dette innlegget er slett ikke å avskaffe alkohol eller si at folk må slutte å drikke. Jeg har full respekt for dem som velger å nyte et glass i ny og ne, og mener det er opp til hver enkelt hvilket forhold man skal ha til det hele. Jeg vil bare vise at det nødvendigvis ikke er slik at alle drikker, og at man hverken trenger å bli kategorisert eller utspurt hvis man ikke gjør det. Det er synd hvis det er rusen som skal styre det sosiale livet. I bunn og grunn er jeg stolt av å være avholds. Det viser at man står godt plantet på jorden, og at ugresset i form av angst og depresjoner ennå ikke har tatt næringen ut av en.