Jeg slapp en liten due inn. I mitt lune, dype sinn. Jeg snakket med den, den sang, og jeg lo. Men tristheten falt tungt da den dro.

Jeg drømte om et lite sted, hvor liljer vokste over vannet. Og midt der ute, hadde den kjære duen landet. Jeg ville bli liten nok så sand var grus, plukke et lønneblad og bygge et hus, bruke en stein og skjære til en vindusrute gå på liljene, til duen der ute, sette meg på duens rygg og fly vekk så det eneste man kunne se var en liten flekk, fly til de blåeste blåner, lande på dens toppetind, bli blåst vekk av en rolig fjellvind, bli brakt til en hule med diamanter og gull og fylle mine lommer bredde full, så ville jeg spinne myrull til en sekk og gå til steder langt, langt vekk.

Men regnet ville nok skylt meg bort. Så ingen av tingene ville blitt gjort. For på buskene henger blåbær. Og ikke finnes en eneste vårdag i november.