Arr eller graven?

Som «Caroline» sa 23.2, er selvskading langt ifra det samme som å være såkalt emo. For henne, meg og utallige andre er det den eneste måten å overleve på. De få statistikkene som finnes om emnet tilsier at omkring 10 prosent av alle tenåringer er selvskadere. Mørketallene er ikke medregnet – disse er mange, og det ikke uten grunn!

Frykt for å bli stemplet

Selvskading er tabubelagt og stigmatisert, og det å stå frem – med navn – som selvskader? For meg er det likestilt med å tråkke rett oppi et bål. Av angst. Av frykt for å bli stemplet som emo, og dermed utstøtt fra den såkalte vennesirkelen – selv om dens medlemmer gjerne definerer seg selv som emo.

Usynlige sykdommer

Jeg er som Caroline. Jeg er også en av dem som ikke har noen synlige sykdommer – alle mine ligger i hjernen, som psykiske lidelser. Som en stadig større del av meg.

Arr eller graven?

Greit, jeg fungerer ikke som «alle andre». Jeg arbeider hver eneste dag for å passe inn i dagens sosiale samfunn. Jeg har heller ingen annen konkret metode for å skape det jeg trenger av orden i en verden jeg opplever som ekstremt kaotisk, og etter å ha sett en dokumentar om selvskading utforsket jeg det selv. Ironisk nok var det nettopp det dokumentaren håpet på å forhindre. Det er langt ifra en ideell metode for å takle psykisk smerte og stress, men for mange, inkludert meg, ble det redningen. Hva er best: Arr eller graven?

En dag kommer jeg til å se på dem og tenke på hva jeg har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet fra det stedet og den tilstanden jeg var i da arrene ble til.

Konkret lidelse

Tro meg, svært mange velger arr. Det er fysiske arr som, uansett hvor svake, dype eller omfattende de er, er der for å bli. Det er fysiske arr, enkle og lett forståelige måter å gjøre den udefinerbare psykiske smerten om til noe man kan se, behandle, og bearbeide. Noe håndfast og konkret.

Et bevis på fremgang

Jeg har arr jeg kommer til å måtte leve med hele resten av livet. De er en del av meg, en like stor del av meg som de psykiske lidelsene. Men de fører ikke bare negativitet med seg: En dag kommer jeg til å se på dem og tenke på hva jeg har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet fra det stedet og den tilstanden jeg var i da arrene ble til. For det finnes andre metoder for å definere smerten! Selv om det ser mørkt ut i dag, kommer solen til å titte frem fra skyene.

Uoffisiell verdensdag

I dag, 1. mars, er den uoffisielle verdensdagen for forebygging av selvskading. Symbolet er den oransje sløyfen. Jeg går med den på jakken i dag. Gjør du?

Lilla (18)

Følg Si ;D på Facebook

Følg Aftenposten meninger på Facebook