Lukket og låst på psykiatrisk avdeling

Jeg husker de første dagene etter at jeg våknet og alt som skjedde. Jeg husker også den veldig langsomme og gradvise bedringen som kom etter noen uker. Husker hva som skjedde som gjorde at jeg havnet her, på en lukket psykiatrisk avdeling. Innlagt på tvang.

Jeg er 19 år, og jeg prøvde å ta mitt eget liv samme dag som skolen begynte, en overdose. Derfor er jeg her, på lukket avdeling. Dette er min historie om hvordan det er å være her inne. Historien om hvordan det er å leve på en intuisjon.

Alarmen går!

Kanskje ikke på denne avdelingen, men i en av de fem andre. De ansatte løper for harde livet gjennom fire låste dører totalt for å komme til den trengende pasienten. Alle prøver det samme, komme med en hjelpende hånd. Etter en stund kommer de tilbake, tydelig slitne.

Jeg har et mål – ett viktig mål: Komme meg ut i den virkelige verden og leve livet der ute, for det er der jeg hører til, håper jeg.

Usynlig på full avdeling.

I natt kom det fire-fem pasienter. Nå er det full avdeling, bortsett fra de to korridorplassene da. Jeg føler meg så alene og så usynlig når det er full avdeling. Legene og psykologene sier det er en del av angsten, angsten for andre mennesker og andre pasienter.

En tilvenningssak.

Det er mange som lurer veldig på hvordan det er å være innelåst på psykiatrisk med låste dører, alarmer og sikkerhetsrunder hver vakt. Jeg tror at det handler veldig om tilvenning, at det er en tilvenningssak. For den første gangen man er innlagt er det veldig rart. Nå har jeg vært 2/3 av de siste to årene på psykiatrisk, så jeg begynner å bli vant med det.

Et lite innblikk.

Da jeg satt meg ned denne morgenen for å skrive dette innlegget var det ikke for å klage over hvordan jeg og de andre pasientene på psykiatrisk har det. Men for å gi deg en innsikt i hvordan det er å være her, som pasient, som syk. Et lite innblikk i hvordan det er å tilbringe 24 timer i døgnet på en lukket avdeling.

Jeg har et mål – ett viktig mål: Komme meg ut i den virkelige verden og leve livet der ute, for det er der jeg hører til, håper jeg.

Elledille (19)