DET LIGGER UTVILSOMT en tilfredsstillelse i å se at det går slette mennesker riktig så dårlig. Et eksempel på dette er realityprogrammet Bully Beatdown på MTV. Mobbeofre tar kontakt med programmet, som så oppsøker mobberen. For ordens skyld: Både ofrene og mobberne er voksne. Mobberen får så tilbud om å gå to runder mot en profesjonell fighter på sin egen størrelse, og han kan vinne opp til 10000 dollar hvis han gjør det bra. Men hvis han taper kampen – noe han nesten uten unntak gjør – går pengene til mobbeofferet. Som tilskuer ønsker man at mobberen skal få vondt og tape alle pengene. Siden mobbere gjerne har et overdimensjonert selvbilde, tror de at de faktisk kan vinne kampen, men de får raskt en realitetsorientering som de burde ha fått langt tidligere i livet. Fighterne holder igjen såpass at mobberne ikke påføres alvorlige skader – i høyden blir det en løs tann og noen blåmerker. Og det hele virker svært så fortjent.
Så kan man spørre seg om hvor moralsk forsvarlig det er å sende et program hvis formål består i at tilskuerne skal glede seg over at noen får juling, samt at en annen stakkar får noen dollar. Etter min mening er det gode moralske grunner til å like Bully Beatdown, til tross for at det er et soleklart eksempel på skadefryd, og skadefryden har et temmelig dårlig rykte. Platon beskriver den ondsinnede som en som finner glede i sin nestes lidelser. Arthur Schopenhauer beskriver skadefryd som det absolutt verste trekk i menneskenaturen og som den mest djevelske av alle synder. Også Immanuel Kant fordømmer stort sett skadefryd fordi den står i motsetning til den nestekjærligheten vi bør føle, og han beskriver derfor skadefryden som «umenneskelig» og «djevelsk».
Kanskje skadefryden er litt bedre enn sitt rykte. Vi bør i det minste skille mellom ulike typer skadefryd, avhengig av hva som skaper følelsen. Skadefryden kan enten bestå i et velbehag ved at det rett og slett går et annet menneske dårlig, eller en glede over å se rettferdighet skje fyldest. Vi kan heller ikke utelukke at det ofte er en kombinasjon av de to, særlig når vår rettferdighetssans er litt forstyrret fordi vi er sterkt personlig engasjert i en sak. Skadefryd er etter min mening en moralsk akseptabel følelse hvis den er motivert av rettferdighetshensyn, dvs. at det ikke er selve lidelsen, men dens rettferdighet som bringer velbehag. Her følger jeg en lang filosofisk tradisjon som går tilbake til Augustin. Etter min mening er vi mennesker ikke fullt så slette med hensyn til skadefryd som Platon, Kant og Schopenhauer hevder. Jeg tror at skadefryd ofte er motivert i at vi oppfatter lidelsen som fortjent – fordi en person selv har gjort noe umoralsk, har vært svært dumdristig eller lignende. Vi er oss alle smertelig bevisst at verden slett ikke alltid er rettferdig, at det ofte går gode mennesker dårlig og dårlige mennesker godt, og vi ønsker at det motsatte skulle være tilfelle.
Vi skiller ofte mellom hvem som fortjener en lidelse og hvem som ikke gjør det i vår følelse av skadefryd. I Bully Beatdown er hver bidige smell vel fortjent. Skadefryden kan slik sett være en bekreftelse på at rettferdighetssansen vår er intakt. Derfor vil jeg også i fortsettelsen ha god samvittighet når jeg ser på den ene dusten etter den andre frivillig bli banket gul og blå.
