SELVFØLGELIG, det ble ingen fest. Heller ingen burmesisk kokoskake med seksti tente lys. For Aung San Suu Kyi, i Burma hviskende omtalt som "The Lady", forløp hennes sekstiårsdag forleden som alle andre - i stillhet. Men i hagen sto flere soldater enn vanlig, noen med skarpladde pistoler, andre med store kikkerter av kinesisk fabrikat. Aung San Suu Kyi sies å være en bokelsker av rang. Hvilken bok leste hun på dagen?En bok av Eric Arthur Blair ville ha passet utmerket. Unge Eric, født i India, men oppvokst på de britiske øyer, gikk i land i Burma i 1921. Landet tilhørte Det britiske imperium, og i imperiet skulle det være fullkommen ro. Kriminelle og politiske urostiftere skulle straffes, ikke etter retningslinjene til Norsk forening for kriminalreform, men hardt og skånselsløst. Og nettopp her kom Eric inn i bildet.

Kjedelige år.

Denne Eric, visstnok en sær og folkesky mann, ble opptatt som elev på britenes politiskole. Endelig ferdig ble han beordret til tjeneste. Å jo, det kunne gå hardt for seg. Men ved arbeidstidens slutt løp han raskt hjem til sine høyt elskede bøker. Da Burma-oppholdet endelig var over, omtalte han det som "fem kjedelige år blant insekter". Så reiste han hjem, Eric, og tok et nytt navn: George Orwell. Noen vil hevde at Orwell skrev bare én roman om Burma - "Burmesiske dager". Men i ettertid ser vi at han muligens skrev tre, for både "Dyregården" ("Animal Farm", også på norsk under titelen "Kamerat Napoleon"), og "1984" hjelper oss til å forstå det som har skjedd og fortsatt skjer i et av Asias vakreste land. Hver på sin måte handler de tre bøkene om diktaturets vesen og væremåte, om den politiske manipulasjonens kunst og Storebrors ubendige trang til å kontrollere alt og alle.

Aldri alene.

I "1984" leser vi om hvordan det hyperaktive Tankepolitiet utsteder sine ordrer og spionerer på partimedlemmene. Det hele skjer ved hjelp av en smart "teleskjerm": "Et partimedlem lever fra fødsel til død under Tankepolitiets øyne. Selv når det er alene, kan det ikke være sikker på at det er alene." Og som partimedlemmet, så borgeren. Mange år er gått, men Orwells skrekkvisjon lever i beste velgående - i Burma. Forfatteren Emma Larkin har reist i Orwells burmesiske fotspor. Resultatet er blitt en liten, men avslørende bok - "Secret Histories, Finding George Orwell in a Burmese Teashop" ("Hemmelige historier: påminnelser om George Orwell i et tehus i Burma"). Jo da, selv på tehusene kan det lønne seg å hviske, for Tankepolitiet - statens talløse øyne og ører - gjør så godt de kan. Enhver ansamling av et større antall mennesker blir betraktet med mistenksomhet. Ingen får reise som de vil, og ethvert innkjøp av moderne kommunikasjonsteknologi, privat som offentlig, må godkjennes av myndighetene.

Såre fornøyd.

Og likevel, å kopiere Orwells visjon fullt ut er slett ikke lett. Derfor mangler den supersmarte teleskjermen - foreløpig. Men dagens avanserte videokameraer er ingen dårlig erstatning. Regimet i Rangoon er blitt storimportør av videoovervåkingsutstyr, og selv om importen skjer på bekostning av andre og viktigere varer, er generalene såre fornøyde. Fornøyde må de også være med forløpet av Aung San Suu Kyis fødselsdag. Ingen kom for å gratulere, og de tusener av hilsener som strømmet inn fra hele verden, både postkort, pakker og brev, ble resolutt beslaglagt på Rangoons hovedpostkontor.Men den siste hilsenen er ennå ikke sendt. "Jeg har ventet i femten år," sa Aung San Suu Kyi for en tid siden. "Jeg er tålmodig."