SIDEN TIDENES morgen har majestetiske Mount Everest hørt stormene rase og vindene hyle. Med sine 8848 meter har det vært et stoisk vitne til fjellklatreres seire og nederlag. Uten å fortrekke så mye som en mine har det sett mennesker fryse til is.Men skvatt det ikke av geværsalvene som forleden runget gjennom fjellene, midt i grensepasset Nangpa La?

Hvit snø ble rød.

Et åttitall tibetanere, blant dem flere barn, var på vei gjennom passet, på flukt til Nepal. Snøen på isbreen lå metertykk, hvert skritt artet seg som en erobring. Men i bakgrunnen, delvis skjult bak en klippe, sto kinesiske soldater. Så satte de seg på kne, soldatene, løftet geværene, siktet og skjøt. Sekunder senere var den hvite snøen rød. Den falne het Kelsang Namtso, en 25 år gammel nonne. En tretten år gammel gutt ble også liggende igjen. De andre kravlet og løp i alle retninger, noen opp fjellsiden, andre ned. Skytingen varte i femten minutter, forvirringen var total. Fjellklatrere fra flere land fulgte dramaet på tre hundre meters avstand. Noen av dem ble stumme, andre begynte å gråte, og da stillheten senket seg over retterstedet, ville de bare én vei: Ned.

Pleier sår.

Flertallet av tibetanerne klarte å komme seg i sikkerhet på den andre siden av grensen. Nå pleier de sårene, de fysiske som de sjelelige, i det tibetanske flyktningemottaket i Katmandu. De som ble igjen i snøen, seks tusen meter over havet, ble pågrepet av de kinesiske soldatene og marsjert til nærmeste garnison."Soldatene jaget dem som rotter," fortalte den rumenske fjellklatreren Sergiu Matej. Hvilken forfatning de er i, og hvilken skjebne som nå venter dem, er uvisst.

En drøm om frihet.

Hver høst, når været er som best, forsøker et ukjent antall tibetanere å flykte. De fleste benytter fluktruten gjennom Nangpa La, andre flykter ned de stupbratte fjellskråningene til India. Mer enn hundre tusen tibetanere bor i eksil i India og Nepal. Andre har funnet seg nye hjem i vestlige land, også i Norge. Sammen bærer de på en drøm om frihet, om et liv uten å bli kommandert av et fremmed folk. Ja, for det er det de er, kineserne - de er fremmede. Like fremmede for tibetanerne som tyskerne var det for oss. Ikke uventet har det offisielle Kina reagert på dramaet i Nangpa La med øredøvende taushet. De partistyrte mediene ofrer ikke tragedien så mye som et skrifttegn. Men hvorfor er vi så tause her hjemme? Følger vi ikke med, eller er ikke blodet i snøen i Nangpa La viktig nok? Og er vi ikke klar over hva som skal skje om to år?

Tenn et lys.

Tiden går så altfor fort. Om mindre enn to år åpner de olympiske sommerleker i Beijing. Som vanlig skal ilden tennes på gresk jord, for så å fraktes den lange veien til vertskapsbyen.Men før den kommer så langt, har det ambisiøse kinesiske vertskapet bestemt at fakkelen skal bæres til topps på Mount Everest. "Ruten den skal følge, skal gå via de store sivilisasjoner, den greske, egyptiske, mesopotamiske, persiske, arabiske og den indiske," skriver Folkets Dagblad, som også røper slagordet for fakkelferden: "Del freden, del ilden." Unnskyld, men jeg føler meg ikke vel. Noe er gått galt. Tenn heller et lys for Kelsang Namtso og de talløse andre tibetanerne som i årenes løp har segnet om og dødd på vei til friheten.