HENRIK THUNE

FOTO: Hansen Mariell Amélie Lind

I MIDTØSTEN ER det ingen som tviler på hvor hatet kommer fra. Hatet er summen av det konkrete: År etter år med personlige, fysiske erfaringer med massakre, selvmordsbomber og utrygghet, i enhver familie og i ethvert livsløp, på begge sider. Men ut av alt dette konkrete vokser det også masser av ville og mørke fantasier. Den arabisk–israelske konflikten er i dag et sant oppkomme av hatske stereotypier om jøder og muslimer: En verdensomspennende jødemakt. USA som et israelsk instrument. Muslimer som et massefødende primitivt stammefolk. Arabisk fascisme, etc.

Eliten

Ikke noe av dette er uforståelig. Det som derimot er mye vanskeligere å begripe er at den samme typen giftige fiendebilder også slår om seg i et lite land som ligger 5000 kilometer unna. Men sånn er det: Dagens norske offentlige fremstilling og debatt om jøder og Israel, på den ene siden, og muslimer og arabiske land, på den andre siden, er i påfallende grad en direkte videreformidling av fastfrosne stereotypier med opphav i konflikten i Midtøsten. Og dette er ikke noe som først og fremst syder opp av folkedypet. Det dreier seg om populære forenklinger som i stor grad produseres og holdes i live av fremstående norske intellektuelle, på høyre og venstre side i politikken.

Den ene av disse er forestillingene om at det finnes en jødisk lobby som ikke bare er mektig, men som i allianse med kristne evangelister overstyrer USAs interesser i Midtøsten. Altså, en slags hardkokt, fellesjødisk utenriksideologi. Professor i historie Hilde Henriksen Waage er en av leverandørene i debatten, og uttrykker det typisk: «På samme måte som amerikanerne kjempet mot indianerne, har jødene kjempet mot araberne,» og fortsetter om jøder og evangelister: «Sammen utgjør de en politiske murblokk som nesten er umulig å kjempe mot» (NRK 16. mars).

Finnes ikke

Jo, Israel spiller naturligvis en sentral rolle for USA. Men: Det er avgjørende avvik mellom Israels interesser og USAs politikk. (Israel advarte bl.a. mot Irak-krigen). Det finnes ikke én felles «jødisk» utenriksideologi i Washington. Og et land som Saudi-Arabia har ofte hatt like stor innflytelse som Israel.

Den andre av Midtøstens stereotypier som stadig gjenfortelles i norsk offentlighet, er forestillingen om at det liberale samfunnet er truet av muslimenes unaturlige høye reproduksjon (det såkalte «Eurabia»), og ideen om «arabisk fascisme». Heller ikke dette er tanker fra folkedypet, men er avlat av folk som spiller en kunnskapsformidlende rolle, folk som professor Sigurd Skirbekk, Human Rights Service og akademikere mange steder i Europa. Selv Norsk presseforbunds Per Edgar Kokkvold faller for fristelsen til å importere merkelapper: «Det er på tide å konfrontere den arabiske fascismen,» sa han i en kritikk av regjeringens politikk (28. oktober 2009).

Poenget blir: Vi herjes for tiden av en rekke sterkt fordomsfulle vandrehistorier om både jøder, muslimer og arabere. Dette er i stor grad importvarer fra Midtøstens hatske klima, men kringkastes av troverdige norske kilder. At påstandene har politisk kraft skyldes at de spiller på gamle myter – om jødisk konspirasjon og om muslimsk barbari – som burde vært begravd.