DEN TRAVLESTE mannen i det kanskje travleste landet i verden heter Liu Qi. Daglig leder han et utall møter, og delegasjonene som vil hilse på ham, kommer fra alle verdens land. Liu er formann i Beijings olympiske komité. Forleden fikk han besøk av den britiske kulturministeren Tessa Jowell, som i et anfall av berettiget uro spurte om hvilke vilkår pressen ville få under sommerlekene i 2008. "Ikke noe problem," svarte formannen. "Vi gir dem full frihet, både i Beijing og resten av landet."Kulturministeren takket og bukket, og dagen etter sto forsikringen på trykk i alle de store britiske avisene. Så kanskje vi nå kan puste lettet ut?

Stort innrykk.

Minst 20 000 pressefolk fra hele verden er ventet til Kina for å dekke lekene. Mange vil gripe sjansen til å snuse i mørke kroker, til å reise ut i provinsene og til å grave i temaer som ifølge tradisjonell kommunistisk tankegang er "unntatt offentlighet". Men allerede nå strammes tøylene.Modige kinesiske journalister som går nye veier, blir overvåket og trakassert - i verste fall arrestert, tiltalt og dømt. De fast stasjonerte pressefolkene i Beijing har det heller ikke lett, og når fikk de lov til å reise fritt rundt i landet? Mest av alt minner Liu Qis forsikring om et fata morgana.

Økt åpenhet?

Da Beijing ble tildelt lekene, uttrykte mange håp om at vertskapsrollen ville stimulere Kina til økt åpenhet og større rettssikkerhet. Lite tyder på at det vil skje. Riktignok fortsetter liberaliseringen på det økonomiske området, men på det politiske står det meste bom stille.For enhver pris vil de kinesiske lederne unngå en reprise av det som skjedde i 1989, da Mikhail Gorbatsjov gjorde sin entré: På Den himmelske freds plass sto en million kinesere og ropte på demokrati, mens det panikkslagne vertskapet loste perestrojkaens far inn bakveien i Folkets store hall.

Blind trussel.

De kinesiske ledernes anstrengelser for å strupe den olympiske idé begrenser seg ikke til den hjemlige arena. Også verden betraktes med mistenksomhetens skarpe blikk. Tusener av Internett-sider, blant dem Amnesty Internationals, sperres av partiets sensorer. Overmodige kinesiske bloggere blir arrestert, og i forrige måned ble en blind aktivist dømt til fire års fengsel etter å ha kritisert regjeringens befolkningspolitikk. Øystein Alme, leder for radiostasjonen Voice of Tibet, har også en historie å fortelle. Sammen med kollega Morten Vågen har han utgitt en liten, men opplysende bok, "Silenced: China's Great Wall of Censorship". Fra en bakgård i Oslo formidler Voice of Tibet ferske nyheter og kommentarer til Kinas seks millioner tibetanere. Jeg skriver forsøker, for sterke kinesiske støysendere gjør sitt ytterste for å ødelegge budskapene utenfra.

Vestlig hjelp.

Tallrike utenlandske radiostasjoner opplever det samme, tidvis også ærverdige BBC. Mens det gamle Sovjetunionen trengte mer enn to tusen støysendere, nøyer Kina seg med langt færre. Til gjengjeld er de kraftigere og mer avanserte, og det statlige franske selskapet Thales bidrar villig med de siste tekniske løsningene. Tro ikke at Google og Yahoo er alene om å komme de kinesiske sensorene til unnsetning.Dette holder ikke. Ikke for Thales, Google og Yahoo, heller ikke for den olympiske bevegelse, og slettes ikke for Kina.