I dag inviterer tidsskriftet Minerva til frokostmøte om hvordan Norge bør forholde seg til diktaturer. Og som mange vet er dette et spørsmål som har satt dype spor i norsk utenrikspolitikks historie utallige ganger før. På 30-tallet var det uenigheten om Francos Spania, på 60-tallet Hellas og Vietnam, og under hele den kalde krigen rullet og gikk debatten om hva som burde være Norges posisjon overfor kommunistiske stater, brobygger eller aktiv kritiker.
Men spørsmålet om diktatur og menneskerettigheter er ikke blitt noe enklere i dag. Tvert om. Globaliseringen har gjort spørsmålet mer komplisert. Globaliseringen smelter samfunn og økonomier sammen helt uavhengig av om land er demokratiske eller autoritære. Dermed blir Vestens forhold til autoritære stater med nødvendighet dobbeltmoralsk. Så å si all seriøs kritikk mot overgrep i dag er rettet mot land som allerede er skjøvet ut av det globale samfunnet. Der egeninteressen er stor, er Vesten derimot ganske taus. Derfor: Iran, men ikke Saudi-Arabia. Burma, men ikke Vietnam. Zimbabwe, men ikke Nigeria.
Ingen steder er dette globaliseringsdilemmaet mer åpenbart enn i Vestens forhold til Kina. Og dilemmaet kommer bare til å vokse seg større. Til nå har Kina vært en relativt tilbakelent global aktør. Men det vil ikke vedvare. Kinas gigantiske investeringer i Afrika, landets avhengighet av 50 prosent oljeimport fra Midtøsten og behovet for å trygge egne nærområder, betyr at Beijing kommer til å bli en aktiv global superaktør. Og Vesten vil merke presset mot sin egen menneskerettighetsagenda, ganske enkelt fordi Kina står for en utenrikspolitikk som prinsipielt avviser retten til å blande seg inn i andre staters indre anliggender.
Konkurrerende tilnærminger.
Hva gjør man så med dette? Allerede nå er det mulig å se konturene av to konkurrerende tilnærminger. Den ene er den rent aktivistiske Amnesty-linjen, som legger all vekt på sivile menneskerettigheter, men overser spørsmålet om fredelig sameksistens på tvers av ulike politiske regimer. Den andre er den realpolitiske «business as usual»-linjen, som avviser etikk overhodet.
Ingen av disse tilnærmingene er særlig egnet som utenrikspolitikk. Det man i stedet trenger, er den pragmatiske og, i etisk forstand, «ugylne» middelveien. Det vil si, en Kina-politikk der politikere står fast på sin menneskerettighetsagenda, men likevel har som absolutt viktigste siktemål at forholdet til Kina ikke utvikler seg til en permanent politisk konfrontasjon.
Hva dette betyr i praksis? Jo, i hvert fall at vi tar høyde for tre ting: For det første, at den største politiske trusselen mot mennesker både i Kina og Vesten i dette århundret vil være at verdenspolitikken nok en gang fryses fast i en global supermaktskonflikt. For det andre, at omverdenen er nødt til å akseptere Kinas reelle frykt for at en rask demokratisering vil destabilisere landet, med potensielt enorme humanitære konsekvenser. Og til slutt: At vi ikke lar oss blende av vår egen velfødde virkelighet sånn at vi glemmer at Kina alene har løftet 300 millioner mennesker ut av absolutt fattigdom, på knappe to tiår.
Også dette handler om menneskerettigheter, og kvalifiserer til et klapp på skulderen, tross alt.
Kommentarer