TENK OM alle Kinas bønder hadde sluttet seg sammen i én og samme organisasjon. En slik organisasjon ville ha hatt farlig mange medlemmer, og formannen ville ha blitt en av verdens mektigste menn. Men ingen kinesisk bondefører har latt høre fra seg siden Mao Zedong.

Venter på regn.

Denne våren krummer de kinesiske bøndene ryggen i påvente av det velsignede regnet. Vi ser dem fra togvinduet, hardt arbeidende i rekke på rekke. I århundrer har poeter hyllet dem i dikt etter dikt - regnet likeså. "Det gode regnet vet når det skal falle," skrev Du Fu for mer enn tusen år siden. "Det kommer om våren, til tørste røtter. Det kommer om natten, på ryggen av en vestlig vind. Om morgenen er hele Chengdu våt; røde blomster lyser atter i våre daler."Da Kinas nasjonalforsamling forleden holdt sesjon i Beijing, ble bøndenes levekår ofret stor oppmerksomhet. Den kinesiske gjennomsnittsbonden tjener tre tusen kroner i året. Han svetter på bare fem mål jord og utsettes for stadige overgrep fra griske utbyggere. Delegatene avrundet sesjonen med å vedta en lov som etter sigende skal gi ham bedre beskyttelse, og partiavisene var fulle av lovord.

Halve stykket borte.

Men i dagene som fulgte, kom meldinger om nye overgrep. Like utenfor hovedstaden våknet en rådvill bonde til lyden av brummende asfalteringsmaskiner. Før han visste ordet av det, var halve jordstykket borte. I Sichuan-provinsen ble flere bondefamilier jaget fra jorden av væpnet politi. På de spirende åkrene skulle det bygges lagerhaller for importbiler fra Japan. I Guangdong, en provins i sør, skjedde det samme, bortsett fra at utbyggerne heller ville ha en kjemisk fabrikk.

Mange folk, lite jord.

Slike episoder finner sted daglig. Hadde bøndene fått lov til å knytte nevene og marsjere - ja så ville de ha gjort det. Men loven forbyr dem å organisere seg på fritt grunnlag. Og nettopp derfor kan det store slaget om Den gode jord, som forfatteren Pearl Buck kalte den, ende med et historisk nederlag. Kina skal fø tyve prosent av menneskeheten med bare syv prosent av verdens areal. Men nå svinner det år for år. Bare fra 1996 til 2004 ble 1,3 milliarder dekar ofret på moderniseringens alter. Det tilsvarte 6,2 prosent av landets dyrkbare areal. Fortsetter utviklingen i samme spor, kan landet få problemer med å fø sin store og voksende befolkning, fastslo viselandbruksministeren på sesjonen i Beijing. Han så gravalvorlig ut der han sto, med ansiktet i dype folder.De første årene etter formann Maos død økte jordbruksproduksjonen sterkt. Endelig fikk bøndene drive hvert sitt lille bruk. Men nå klarer de ikke å pine mer ut av jorden, og overgrepene fra små og store utbyggere gjør bare vondt verre. De siste årene har kornproduksjonen stått på stedet hvil.Samtidig vokser befolkningen med syv millioner i året. I år 2020 vil landet ha nesten hundre millioner flere munner å mette. Et så stort land kan ikke basere seg på å importere mat. Norge, Luxembourg og Liechtenstein kan kanskje gjøre det. Men ikke Kina.

Kortsiktig gevinst.

Skarpe hjerner styrer den oppadstigende stormakt i øst. Bedre enn de fleste vet de hva som skjer. Men lokket av utsiktene til kortsiktig gevinst velger altfor mange å overse de langsiktige farene. Livgivende vårregn er ikke nok.Mer enn noe annet trenger Kina jordvern, miljøvern og ansvarlige politikere.