JEG VÅKNET til hanegal og munkers mantraer. Lenge før det ble lyst, begynte de første troende å strømme til det restaurerte tempelet i bakgården. Åpnet jeg vinduet, sniffet jeg velduftende røkelse. Det skjedde i januar. I et anfall av improvisasjon fulgte jeg de krokete veiene opp Jinggang Shan, et fjellområde hvor formann Mao herjet for mer enn sytti år siden. Mao ville lage revolusjon.

Den lange marsjen.

Under sin røde fane samlet han tusenvis av jordløse bønder, og en oktoberdag i 1934 la de ut på Den lange marsjen - en kraftanstrengelse på flere hundre mil. Et år senere trasket de overlevende inn i revolusjonens neste høyborg, Yan'an i nordvest.Ennå finnes det noen eldre mennesker på disse kanter som påstår å ha hilst på formann Mao. "Han var syltynn og helt glatt i huden", hørte jeg en av dem si. Men tiden går. Nå sover formannen i sin glasskiste på Den himmelske freds plass.Imens gjør partilederne i Jinggang Shan sitt beste for å ære ham med stadig nye minnesmerker, selv i skogholtene. "På dette sted underviste formann Mao soldatene sine i marxistisk teori", fortalte et skilt i skogen.

Templene pusses opp.

Men her, som i resten av Kina, møter formannen sterk konkurranse. For også templene males og pusses opp på ny. I Ciping, den lille "hovedstaden" i fjellene, er buddhisttemplene travlere enn på lenge. Det samme er daoistene, som representerer Kinas eneste innfødte religion. I andre deler av landet opplever kristne og muslimer en ny vår. I Beijing holder seksten protestantiske kirker gudstjeneste på søndagene, og på Silkeveien høres ropene på Allah.En undersøkelse utført av East China Normal University, viser at fire hundre millioner kinesere betrakter seg som "religiøse". Det vi si at de føler seg knyttet til en av landets fem offisielt anerkjente religioner - buddhismen, daoismen, katolisismen, protestantismen og islam. Tallet er høyt, ja fire ganger høyere enn de hundre millioner regjeringen i Beijing vanligvis opererer med.

Religion er forbudt.

Kommunistpartiets medlemmer skal være ateister. I partivedtektene står det at de ikke får lov til å praktisere noen religiøs tro. Og likevel, stadig flere gjør det. Offisielle medier omtaler praksisen som "en utillatelig sammenblanding av roller", og lederen for partiets propagandaarbeid fastslår: "Vi kommunister lar oss utelukkende lede av fakta. Alt annet er oss uvedkommende."Om partisjefen i Ciping oppsøkte tempelet i bakgården, vet jeg ikke. Men både sjåføren, tolken og verten min gjorde det. Lenge før solen hadde drevet tåken på flukt, var gårdsrommet smekkfullt av mennesker. Synet fortalte meg at kommunistpartiet, trass i sine store ord, stadig mister relevans.Ved å privatisere økonomien har partiet også bidratt til å privatisere menneskenes liv. I dag står private virksomheter for minst seksti prosent av all verdiskapning i Kina.

Et samfunn på prøve.

Samtidig settes de svakeste på prøve. Enhver skal bli sin egen lykkes smed. Når prøvelsene blir for mange, kjennes det godt å kunne ty til tempelet eller gudshuset. Også det kan være noe av forklaringen på Kinas religiøse vekkelse. Hvordan de svake skal bli sterkere, er et viktig tema på nasjonalforsamlingens vårsesjon i Beijing. Kina er blitt et faretruende skjevt samfunn. Nå gjelder det å finne svaret - fort.