VÅREN 1976 var formann Mao sykere enn noensinne. Hver dag var en lidelse. Han hadde mistet taleevnen, men klarte så vidt å rable noen skrifttegn på ett og annet papir. En dag skal han ha kalt til seg sin betrodde første viseformann Hua Guofeng og skrevet: "Med deg ved roret føler jeg meg trygg". Tre måneder senere døde Mao, og Hua ble valgt til leder for verdens største kommunistparti.Bare fire år senere ble han avsatt. De neste årene levde han et anonymt liv i skyggenes dal. Selv om han forble medlem av partiets sentralkomité, uttalte han seg aldri offentlig. Ingen utenforstående fikk treffe ham. Da han sovnet inn 20. august, døde en viktig historisk kilde. I Kina dør kildene i tur og orden uten at historikerne får sjansen til å granske dem - en tragedie.

Fata morgana.

Hua var 27 år yngre enn Mao. Tidlig på 1970-tallet steg han brått i gradene. Han ble forfremmet til politbyrået og ble stadig mer synlig. På en konferanse i 1975 lovte han å mekanisere Kinas landbruk innen 1980, en målsetting som selv i dag fortoner seg som et fata morgana. Likevel ble han ansett som mer jordnær enn den ultraradikale firerbanden, anført av Maos kone Jiang Qing. En knapp måned etter at Mao var død, sørget han for at firerbanden ble arrestert. En milliard kinesere trakk et lettelsens sukk, og takken gikk til "den vise leder, formann Hua". Men til tross for sin påståtte visdom ble han ikke værende lenge i paradiset. For også andre mektige menn ville ha et ord med i laget. Inn fra høyre kom Deng Xiaoping. Da han ble rehabilitert i 1977, begynte den prosessen som skulle føre Kina inn på reformenes vei. Deng kritiserte Hua for å være altfor Mao-tro, og i 1980 ble han skjøvet til side for godt.

To skjebner.

Livet i Beijings eksklusive boligområder kan være idyllisk, men for Hua Guofeng var det bare kjedelig. Likevel unnslapp han en langt verre skjebne: Å bli offentlig fordømt, hundset og mishandlet. Den tid var heldigvis forbi. Han fikk en utmerket kokk og sjåfør, og portvakten registrerte hvem som kom og gikk. Vaktskiftet skjedde fire ganger i døgnet. Noen år senere skulle en annen partiformann, Zhao Ziyang, lide samme skjebne. Også han ble sperret inne, om ikke formelt, så i praksis. Zhao døde for tre år siden. Jung Chang og Jon Hallidays store biografi om Mao hadde visse mangler og feil. Men på ett punkt gjorde de historien en tjeneste: Under arbeidet med boken skaffet de seg adgang til tallrike levende historiske kilder. Flere av dem balanserte på kistekanten og hadde ingenting å frykte, bortsett fra døden. Derfor ble boken så annerledes, forfriskende og utfordrende. At de to forfatterne ikke fikk treffe Hua og Zhao, var ikke deres skyld.

Sorgtung avskjed.

Hua Guofeng ble stedt til hvile på Babaoshan æreskirkegård utenfor Beijing 30. august. Både partisjefen og statsministeren fulgte ham til graven. Gravalvorlige, og utstyrt med svarte sørgebånd, tok de avskjed med mannen de nektet å snakke den siste tredjedelen av sitt liv. "En revolusjon er ikke noe teselskap", skrev formann Mao for mer enn sytti år siden.Ja, la oss være enige om det.