Gaten med det tause huset

I GÅR ruslet jeg opp Universitetsgaten - ikke i Oslo, men i Rangoon, hovedstaden i Burma. Jeg stanset utenfor nr. 54, men ut av de halvåpne vinduene strømmet ingen Bach, Beethoven eller Chopin. Pianoet var taust. Den eneste konserten jeg fornemmet, var gresshoppenes monotone korøvelse i den store, ustelte hagen.I 1991 ble hun hedret med Nobels fredspris, men til Oslo kom hun aldri. Under pristildelingen lot hun seg representere av ektemannen og de to sønnene. Aung San Suu Kyi - Burmas spinkle, men ubøyelige heltinne - satt i husarrest. Og fremdeles er hun, for å si det på fagspråket, unntatt offentlighet. Generalene vil det slik, for landet tilhører dem, i det minste inntil videre.

Ti år i husarrest.

Ved valget i 1990 fikk Aung San Suu Kyi og hennes parti, Den nasjonale liga for demokrati, 82 prosent av stemmene. Generalene svarte med å annullere valgresultatet og sperre henne inne. Nå er femten år gått, og i ti av dem har hun sittet i husarrest. I sommer fylte hun 60 år, men ingen gratulanter slapp inn. Ektemannen er død, og de to sønnene bor i Vesten. Bare fire personer får passere den godt bevoktede porten - hushjelpen og hennes datter, livlegen og den lokale kjøpmannen. Slikt kalles ensomt.Minst 1300 andre sitter bak lås og slå på grunn av sine politiske ytringer, mange av dem i det beryktede Insein-fengselet utenfor Rangoon. Ingen får besøke dem, og FNs spesialutsending til Burma slipper ikke engang inn i landet. ILOs utsending, for sin del, har fått streng beskjed om å slutte med å "blande seg inn" i landets "indre anliggender". Hvis ikke risikerer han å bli et hode kortere.

Fattig som få.

Mens tiden går, fortsetter Rangoons en gang så vakre fasader å smuldre opp foran øynene på de hjelpeløse innbyggerne. Burma er blant verdens fattigste land, og på rankinglisten til Verdens helseorganisasjon er landet nr. 190 - av 190. Opiumsproduksjonen, derimot, er den nest høyeste i verden, inflasjonraten den tredje høyeste. I landet som Gud velsignet med Asias fineste elver, er strømtilførselen ytterst uregelmessig, og veinettet er som hentet ut av en fjern fortid. Men midt i sin nød har burmeserne bevart sin beundringsverdige evne til å smile, ikke minst til de fåtallige utlendingene som kommer på besøk. Alt vil de gjerne snakke om, ja alt - unntatt sine egne undertrykkere.

Minne for livet.

I rak motsetning til juntaen fremstår Burmas natur som overdådig vakker. Landet har et turistpotensial som få, og en elvereise fra Rangoon til Mandalay gir et minne for livet. Vel midtveis ligger Bagan, det kanskje største tempelområdet i verden, med sine forgylte spir. Omsider klapper den reisende til kai i Mandalay, og gjør han som meg, bor han som eneste gjest på Royal City Hotel. Ensomt det også, skjønt denne eneboertilværelsen skal ikke forveksles med Aung San Suu Kyis. Rudyard Kipling, den store dikteren, ville nok blitt skuffet over å høre at jeg ikke fant en eneste brite i den sagnomsuste byen. For hva skrev han ikke for mer enn hundre år siden: For the wind is in the palm-trees,And the temple-bells they say:"Come you back you British soldier;come you back to Mandalay!" Nei, de britiske soldatene kommer nok ikke tilbake. Men mange andre vil gjøre det den dagen folkestyret får en ny sjanse.