SPRÅKVEILEDEREN ER et internt dokument, men etterspørselen har ført til trykking av nye opplag til et eksternt publikum. En slik positiv respons på et departementalt dokument er ikke hverdagskost. Er arbeids- og inkluderingsministeren klar til å ta debatten videre?

Bindestreksnorsk.

Aftenpostens Mala Wang-Naveen skrev nylig om usynliggjøring av folk som henne som nordmenn. Av og til får jeg en fornemmelse av at det fineste vi med innvandrerbakgrunn kan være, er "bindestreksnorsk".Men om man heter John Carew og har scoret mål for Norge, stilles det ingen spørsmål om ens norskhet. I sportsnasjonen Norge er det faktisk sportshelter som oppnår norsk identitet først.

Hva kommer først?

Når det gjelder "bindestreksnorsk" - det er ikke uten betydning hva som kommer før og etter bindestreken. Det går også an å sløyfe bindestreken. Nordmenn har gjerne en onkel i Amerika. Våre slektninger "over there" er norskamerikanere.De er amerikanere, men gjerne en spesiell type amerikanere, nemlig de med norsk opprinnelse. Plasseringen av "amerikaner" i norskamerikaner er inkluderende.

Norsk "flyttet frem".

For ikke lenge siden var bruken av "norsk" inkluderende på samme måten. Men i dag er plasseringen av norsk blitt flyttet frem. Vi sier norskvietnameser. Plasseringen er blitt ekskluderende. En norskpakistaner er nettopp en pakistaner, men gjerne en spesiell type pakistaner. Én ting er hvilken identitet folk selv ønsker å plassere først eller sist. Men når vi tilskriver andre en identitet, beskriver vi ikke bare deres identitet med våre ord. Vi skaper den også. Mitt spørsmål til Hanssen er: Hvis bakgrunn er relevant, er det uten betydning hvilken bindestreksidentitet vi tilskriver andre?

Selvmotsigende.

Ministeren har skjønt at det ikke henger på greip å snakke om såkalt annengenerasjonsinnvandrere. Ikke bare er det selvmotsigende å være både annen generasjon i Norge og å være innvandrer selv, men begrepet virker også ekskluderende på en hel generasjon. 73 500 nordmenn har to utenlands-fødte foreldre. De ser på seg selv som nordmenn. De forventer å bli behandlet som nordmenn, på godt og vondt. Dette handler med andre ord ikke bare om "hårsårt dilldall" slik enkelte lingvistiske museumsvoktere hevder. Det handler rett og slett om å la være å kalle en bøtte for en spade. Ministeren foreslår derfor at barn av innvandrere omtales som "etterkommere av innvandrere". Dette er selvsagt langt å foretrekke. Men mitt neste spørsmål er: I hvor mange generasjoner skal etterkommere av innvandrere være etterkommere av innvandrere?

Jeg er positiv.

I motsetning til enkelte av mine konservative venner, som ser på Hanssens initiativ som orwellsk nytale på linje med "inkluderingsminister", er jeg positiv til Hanssens initiativ. Han har samlet vanlige ord og sagt hva som gjør dem vanskelige. For egen del håper jeg dette ikke bare er et integreringsstunt fra Hanssen. Det kunne derfor vært fint om han tok seg tid til å svare på mine spørsmål.