DEN VERDENSKJENTE kvantefysikeren, dansken Niels Bohr, skal en gang ha utbrutt oppgitt til en lite lærenem kollega: «Hvis kvantemekanismen ikke har sjokkert deg dypt, så har du ikke forstått den.» Noe lignende tror jeg man kan si om dagens verdensorden. Hvis man ikke blir lamslått av endringene som er på gang i verden, så er det fordi man ikke har tatt dem innover seg.

Dette er selvsagt digre ord. Men påstanden er uansett denne: Vi står nå ved starten av den mest omfattende omkalfatring av internasjonal orden på mange, mange tiår. Endringene vil være dyptgripende – og de er uunngåelige. Og konsekvensen kan være alt fra veldig god til ganske dyster.

Jeg tenker på at vi i løpet av en knapp generasjon mest sannsynlig kommer til å stå overfor et helt nytt politisk landskap på jorden. I omtrent tjue år har verdenspolitikken befunnet seg i en helt ekstraordinær tilstand. Vi har levd i det som er blitt kalt et «unipolart øyeblikk». Det vil si, en verden der USA, nesten uten konkurranse, har dominert hele det globale rommet. Militærteknologisk. Økonomisk. Geopolitisk. Informasjonsteknologisk.

Men dette amerikanske «unipolare øyeblikket» er nå i ferd med å ebbe ut. Det skjer ikke plutselig. Men det vil skje. «Vi står overfor en gryende verdensrevolusjon,» skriver den kjente utenriksanalytikeren Laurent Cohen-Tanugi. Og det skal ikke mer til enn et blikk på atlaset for å forstå hva som er drivkraften i denne revolusjonen: En ny gigantisk middelklasse (på opp mot én milliard mennesker) som er i ferd med å vokse frem langs sørøstkysten av det eurasiske kontinentet, fra Dubai i vest til Beijing i øst.

Det er ikke mulig for noen å overskue ringvirkningene av denne utviklingen. Men konsekvensene vil garantert være epokegjørende. Utviklingen berører alle felt av verdenspolitikken og vil forskyve det militære, teknologiske og verdipolitiske tyngdepunktet i verden. Og det er allerede klart at verden vil trenge et helt annet og effektivt internasjonalt styringssystem enn den svake FN-ordenen man har i dag.

Kort sagt. Verden står overfor en ukjent sum av utfordringer, og det vil kreves mye ny kunnskap og tenkning. I årevis fremover.

Så hva da med Norge midt oppi dette? Mens verden for øvrig ser ut til å være orientert utover, fremstår den norske offentligheten nærmest som et politisk isolat. Og tendensen synes å være tiltagende. Ta denne høsten. Norge er et av jordens meste globaliserte samfunn, og finanskrisen har vist hvordan hele verden har smeltet sammen. Likevel, i Norge presterer vi altså å gjennomføre en valgkamp om fremtidens samfunn fullstendig frikoblet fra omverdenen, og med en avsluttende partilederdebatt uten et eneste internasjonalt tema. Eller samfunnsdebattene den siste måneden: Er Norge Ekstremistan? (Av alle ting!) Er nordmenn i Kongo snille eller slemme? Er Jagland smart eller dum?

Hvordan er dette egentlig mulig, denne selvfokuseringen, i et land med knapt fem millioner mennesker? Nei, jeg skal ikke moralisere. Bare ett spørsmål: Hvem kan knekke den norske heimfødingskoden?