FOTO: Mariell AmÈlie Lind Hansen

JEG TROR DE FLESTE tar det helt for gitt. Tenk bare på de siste månedenes ulike dramaer. En krig som rullet i gang i Midtøsten, eller et virus som spredde seg fra Mexico by. Og hver gang forventer vi det samme. Vi forventer et norsk blikk ute i verden. Vi forventer at norske journalister, med betydelig erfaring, formidler verden til oss, sånn at vi kan gjøre oss opp en mening, som ikke er underlagt en global nyhetsindustri få har herredømme over.

Dette er det vi kan kalle den norske utenriksjournalistiske tradisjonen. Det er en tradisjon der sentrale norske nyhetsmedier, uten avgjørende hensyn til inntjening, lar en gruppe journalister få fordype seg og bli betydelige fagpersoner på sine utenrikspolitiske områder. Kjente navn og ansikter som rapporterer verden. Folk som viderefører arven etter skoledannende journalister som Richard Herrmann og Gidske Anderson, eller en yngre Nils Morten Udgaard. Vi kan være enig eller uenig i hva de rapporterer. Men uten dem står vi igjen med svekket global stedsans og et magrere grunnlag for det offentlige ordskiftet om verden.

En sårbar tradisjon.

Så er poenget: Denne utenriksjournalistiske tradisjonen er nå truet. Midt i en tid da livene våre leves mer og mer globalt, akkurat da, er det at norske mediebedrifter er i ferd med å vinke sitt utenriksjournalistiske mandat farvel. I stedet gjør man det man gjør når penger skal spares i media. Man ber journalistene sitte hjemme i redaksjonen og klippe saker fra internasjonale nyhetsbyråer. Man kutter reiser og korrespondenter. Og man kjøper hele nyhetssaker av Washington Post eller El Pais, og nedbemanner utenriksredaksjonene.

I grunnen er det ganske oppsiktsvekkende: I Norge har vi i dag i praksis bare to brede, selvstendige utenriksredaksjoner igjen, NRK og Aftenposten.

Et demokratisk problem.

Nå kan man naturligvis si, hvis man er medieeier eller ansvarlig redaktør, at dette ikke stemmer. «Vi er bedre enn noen gang,» kan man si, for det sier man jo ofte. Men det vil antagelig være en tilsnikelse, i alle fall ifølge mange av utenriksjournalistene selv. I forbindelse med et forskningsprosjekt har jeg intervjuet flere titalls utenriksjournalister. De fleste sier det samme; at det er vanskeligere å gjøre en tilfredsstillende jobb, og at rommet for fordypning og faglig spesialisering, for den neste generasjonen, er minimalt.

Medienes stebarn.

I Utenriksdepartementet opplever man det samme. Knapt noen journalister følger forvaltningen av norsk utenrikspolitikk systematisk. Avdøde dagbladjournalist Carsten Thomassen gjorde det, og også noen få andre. Men det var før. Nå er det ingen i de store mediene. Ingen norske journalister som jobber fulltid med å dekke (og etterprøve) Norges politiske forhold til omverdenen. Dét må da være et demokratisk problem?

Så, denne artikkelen er altså en feiring. Av utenriksjournalistikken. I tillegg er den en bekymringsmelding. Om fremtiden, etterveksten og prioriteringene. Noen vil sikkert innvende: Men det finnes jo så mange nye unge. Jo da, en liten håndfull. Men det er faktisk mot alle odds. Utenriksjournalistikken er blitt Medie-Norges stebarn, akkurat når vi trenger den som mest. Dessverre.