Klimaengasjement. Selv om klimakrisen på sikt er langt alvorligere enn finanskrisen, er det finanskrisen som fører til rask og målrettet handling fra regjeringene over hele verden, mens klimaforkjemperne kjemper forgjeves for å omgjøre kriseforståelse til forpliktende verdensvid handling.
Intet skjer, fordi USA og Kina er på hver sin side av gjerdet. De forurenser like mye, men det rike landet USA nekter å gjøre noe før Kina er med på laget, og Kina mener at de rike landene først og fremst USA, må betale både fordi de er rike og fordi de har forurenset i 200 år. Der står det. EU er på sidelinjen med et litt forlorent håp om at deres gode eksempel fra Kyoto skal føre til at andre følger etter.
Et håp.
Klimamøtene i Bali og Poznan på vei mot toppmøtet i København i desember har vært sterke på retorikk og enighet om at klima er en stor utfordring, men ganske tomme på handling. Onde tunger hevder at 10000 mennesker etter en uke i Poznan hadde som eneste resultat at et semikolon ble skiftet til et komma i teksten fra Bali.
Inn i dette fastfrosne systemet er det nå kommet håp med Obama som ny amerikansk president. Hans miljøengasjement er utvilsomt sterkt, men motkreftene er sterke, så uten sterke grep fra Obama i samarbeid med Kina, vil trolig København-toppmøtet bare å bli nok en retorisk oppvisning. Handling vil først komme når Obama i forkant har fått overbevist kongressen.
Vi må derfor følge med i spillet mellom USA og Kina i løpet av dette året for å se om det blir en klimaavtale i København, eller om København-møtet ender ut i et ordrikt kommuniké og et nytt møte om to år etter neste kongressvalg i USA.
Stikker dypt.
Obamas miljøentusiasme stikker dypt. I boken Mot til å håpe, som han faktisk skrev selv før han var en stor stjerne på den politiske himmel, erkjenner han ikke bare global oppvarming som en stor trussel mot vår planet, men også USAs ansvar for å delta i løsningen. Hans kritikk av kull og oljeselskaper er sviende og da spesielt mot Exxon, som han nærmest legger for hat.
Etter at han vant valget, har han faktisk handlet ifølge budskapet i sin bok. Han har utnevnt sterke miljøforkjempere til sin regjering. Den nye energiministeren og nobelprisvinneren Steve Chu er minst like brennende i sitt engasjement som Erik Solheim her hjemme. De har forøvrig trolig like store utfordringer i sine respektive regjeringer med å gjøre omforenede miljømål om til effektive, men dessverre upopulære handlinger.
Ord og handling.
Hans ordbruk i tiltredelsestalen var nok en bekreftelse.
Referanse til at nå fikk vitenskapen få sin riktige plass, var en sterk tilbakevisning av benektelsen av klimafakta i Bush-administrasjonen. Enda sterkere var hans påstand om at måten vi bruker energi på gir styrke til våre fiender og truer vår klode.
Lekkasjene på hans egen pakke for finanskrisen viser en satsing på 350 mrd. kroner, eller et halvt norsk statsbudsjett på miljøtiltak. Bush-administrasjonens tak på bilutslipp i 18 stater er løftet. Obama er sterk både i ord og handlinger, men han får ikke noe gjennombrudd uten støtte fra republikanerne, USA er jo et demokrati.
Motkreftene er sterke.
Obama har ikke de 60 stemmene i senatet som skal til for å tvinge frem en avstemning, og vi må i vår begeistring ikke glemme at 46 prosent stemte på republikanerne, og de stemte nå mot Obamas siste pakke i representantenes hus.
Alle presidenter, fra Nixon, har snakket varmt for energiuavhengighet for USA, og Clinton var i tillegg for fornybart energi, men hittil har alle hatt til felles at det er blitt med ordene.
Selv om mange amerikanske velgere stemmer for fornybar energi og frihet fra Midtøstens olje, mener de samme velgerne noe annet når de står ved bensinpumpene som forbrukere, og skal betale.
Clinton erfarte dette da han støttet Kyoto-avtalen, men måtte stå overfor verden med halen mellom bena etter at kongressen forkastet hans forslag. Obama vil sikkert ikke forskusle politisk kapital ved å inngå en avtale i København uten at han i har ryggdekning fra kongressen i forkant.
Fire-fem stater i USA har kull som sin hovednæringsvei, og i krysspresset mellom nedleggelse av lokale arbeidsplasser og å redde kloden en gang i fremtiden, er det ingen tvil om at hensynet til lokale arbeidsplasser vil vinne.
Prisøkninger.
Direkte prisøkninger på bensin eller elektrisitet etter direkte pålegg fra politikere, er en sikker søknad om å få slippe å ha makten etter neste valg. Prisøkning på bensin er omtrent like populært i USA som høyere priser på strøm er i Norge, og begge steder fører for lave priser til sløseri og økte utslipp.
Løsningen er indirekte prisøkninger gjennom tvungen innblanding av grønn energi for kraftselskaper, kvotehandel og andre mekanismer som øker energiprisene uten at regjeringen får skylden.
Kina er nøkkelen.
Kronargumentet i kongressen mot en ny og sterkere avtale enn Kyoto i København er likevel: Hvorfor skal vi (USA) betale mer for vår energi når Kina slipper unna, og forurenser like mye. Kina slipper sikkert ut mer enn USA i dag, men hevder på sin side at USA både har forurenset i nesten 200 år, og at de slipper ut fire ganger så mye pr. innbygger. Nå får vær så god USA betale for rensing også i Kina, både for å gjøre opp for gamle synder, og fordi en reduksjon er et gode ikke bare for Kina, men for hele verden.
Hvis Obama kan klare å inngå en gjensidig forpliktende avtale med Kina før toppmøtet i København hvor også kineserne dekker en del av kostnadene, mister republikanerne et kronargument. Kina har jo også vist økende interesse for en miljøavtale i takt med sine økende miljøproblemer både i forurensing, flommer og ekstremvær.
Med sterke incentiver fra begge sider kan vi håpe på et gjennombrudd i sommer.
