NOEN ÅR ETTER formann Maos død erstattet de kinesiske lederne sine gamle loslitte Mao-klær med dress og slips. Klesbyttet var bare ett av mange tegn på at Kina skulle moderniseres og fornyes. Men har de kinesiske lederne klart å fornye sitt eget språk?Oppgaven var ikke lett. Mao skjenket kineserne et rikholdig vokabular av skjellsord. Under Kulturrevolusjonen, maoismens storhetstid, steg utskjellingen til uante høyder. Fiender av den store formann ble kalt "hundehoder", "hylende ulver", "krypdyr", "slangeånder", "ormeyngel", "blodsugere" og mye mer. Maos antatte erkefiende, Liu Shaoqi, ble stemplet som "streikebryter, forræder og renegat".Allminnelig høflighet ble omtalt som "borgerskapets motbydelige etikette". Og siden proletariatet var i krig, ble dagligtalen invadert av militære begreper som "motoffensiv", "generaloffensiv", "taktisk tilbaketrekning" og "strategisk fremrykning".

Gamle reflekser.

Mange år er gått, og selv den skarpeste Kina-kritiker imponeres av landets eksterne forvandling. Men i partihodene lever gamle reflekser i beste velgående. Som Liu Xiaobo, en intellektuell regimekritiker, så riktig bemerker: Hver gang en stor krise inntreffer, viser partiet sitt sanne ansikt.Liu er spesielt sjokkert over partiledernes omtale av Dalai Lama. De siste ukene har partiavisene skjelt ham ut som "sjakal", "terrorist", "ulv i munkeklær", "lystløgner", "nasjonens avskum" og "monster med menneskelig ansikt og et udyrs hjerte". Derfor må det store Kina mobilisere til "folkekrig", ja "en kamp på liv og død". Slik snakker et lederskap som ikke har klart å fornye sin egen begrepsverden og som mangler tro på seg selv. Øverste ansvarlige for elendigheten er naturligvis partisjefen selv, Hu Jintao. Men han får solid hjelp av Josef Goebbels' kinesiske reinkarnasjon, Li Changchun, som leder partiets propagandaarbeid. Han er også medlem av politbyrået og dets lille, men viktige faste komité.

Brutal språkbruk.

At Mao-tidens ledere henfalt til brutal språkbruk, er blitt forklart med deres blodige oppvekst og enkle bakgrunn. Mange av dem hadde beskjeden skolegang. Med Den røde armés innmarsj i Beijing i 1949 var det bøndene som kom til byen, og i 1975 fikk regjeringen en visestatsminister som ikke kunne lese og skrive. Men dagens ledere er - forunderlig nok - skolerte. De er bymennesker, og de fleste har utdannelse på universitetsnivå. Og likevel stryker de gang på gang til språkeksamen.

En giftig blanding.

Mange leter etter en forklaring. Trolig ligger den dypt begravet som en blanding av gammel kinesisk konfliktkultur, marxistisk-leninistisk fundamentalisme og usunn nasjonalisme. Giftig er den uansett, og den stinker langt utenfor Kinas grenser.Det er fristende å antyde at Li Changchun og hans propagandakvern trenger gode mediaråd fra den andre siden av Den store muren. Men i siste instans må de gjøre jobben selv. Tenke mer, lese mer og anvende metoden med prøving og feiling fullt ut. Til slutt, et spørsmål: Hvis Kina ikke kan leve med menn som Dalai Lama og Hu Jia, hvordan skal det da forsone seg med resten av menneskeheten?