FOR Å BEGYNNE med det alle vet: Valgkamp er ikke noe som eksisterer løsrevet fra nyhetsjournalistenes kameralinser og notatblokker. Valgkampvirkeligheten produseres. Valgkampen skapes, den bedømmes, og har mye av sin påvirkningskraft, i og med mediene. Alle vet også at politikernes innflytelse på mediene bør være begrenset, for at statsmakten ikke skal kunne diktere den politiske debatten.

Norge er altså ikke riktig den typen demokrati vi leste om i skolebøkene. Norge er ikke et klassisk flertallsdemokrati. Norge er blitt et moderne mediekrati, der samfunnsutvikling og medieutvikling skjer i en symbiose, og der politisk ideologi og resonnementer erstattes av politikeren som medieoperatør.

Dilemma.

Derfor bærer massemedia et tungt demokratisk samfunnsansvar. Media har ansvar for å passe på at deres egne behov ikke overstyrer demokratiet. Men hvordan unngår man at mediemakten dikterer flertallsstyret?

Mange land har etablert løsninger for å håndtere dette dilemmaet. I forkant av den amerikanske valgkampen, for eksempel, er det formelle forhandlinger mellom de politiske partiene og fjernsynskanaler. I Sverige løser man det uformelt, ved at den politiske journalistikken er konserverende, tilbakelent og lite aktivistisk.

Hva så med den norske valgkampen anno 2009? For å si det opplagte først: Det finnes mye bra norsk valgkampjournalistikk. Men i Norge, i likhet med i Sverige, er enkelte medier dominerende. I Norge står NRK1 i en slik særstilling.

Så hva er det med NRK1? Jo, kanalen er selvsagt proff. Men likevel; NRK1 preges av to nye slagsider, mer fremtredende enn hos konkurrentene og med negativ innvirkning på valgprosessen.

Det første er det man kan kalle trivialisering av valgkampen. Dette er ikke det samme som tabloidisering. God tabloid journalistikk kan være noe av det skarpeste som finnes – og et felt TV 2 langt på vei behersker. NRK1, derimot, synes å ha oppdaget en ny nisje, nemlig sammenblanding av underholdningsjournalistikk og politisk journalistikk. I praksis: At valgkamparenaen fylles opp av muntre, men banale stereotypier (hos Petter Schjerven); at en gruppe reality-d-kjendiser utnevnes til «folket» og får oppsummere politiske debatter, og at noen i NRK synes det er storslagent å avholde debatt på plenen til en annen Petter (hotelleieren) og beære ham som hoveddebattant. Resultatet er at valgkampen banaliseres, og at respekten for politikk og demokrati nedskrives.

Overstyring.

NRK1s andre skavank er overstyring. Problemet er ganske enkelt en tiltagende, hyperaktiv politisk kommentarvirksomhet. I økende grad tillater kanalen seg å definere det partipolitiske ordskiftet ved at kommentatorer inviteres inn, ikke for å analysere politikken, men som suverene aktører som trekker endelige og bastante konklusjoner. Dermed utnytter NRK1 for mye av sin egen definisjonsmakt, på bekostning av folkevalgte politikere, og overfører makt til en liten håndfull journalistkollegaer. Dessuten neglisjeres seernes evne til å gjøre seg opp egne meninger. Vi lever i et mediekrati, og i en sånn verden stilles mediene overfor en ny demokratisk fordring: De bør tøyle, ikke dyrke, sin egen innflytelse.