Utskrift er sponset av InkClub InkClub

Midtøstens tristesse

Vi diskuterer intenst om Israel, om Hamas, om Iran. Men hvorfor snakker vi aldri om Midtøstens største utviklingsproblem: Mangelen på politisk frihet?

FOTO: Hansen Mariell Amélie Lind

ETTER MANGE UKERS forhåndsannonsering kommer president Obama i dag til Egypt. Og som alltid på sine reiser ankommer han med et helt klart (og godt) mål for hånden. Målet er å tale til hele den muslimske verden. Litt av innholdet er allerede gjort kjent. Obama vil strekke ut hånden. Han kommer til å snakke om fredsprosessen i Midtøsten, og han vil konfrontere alle dem som ser islam som Vestens fiende.

Alt dette er betydningsfulle ting, og mange kommer til å applaudere, både i våre trakter og andre steder i verden. Men egentlig er det ikke dette som er det avgjørende. Det avgjørende er hva Obama ikke kommer til å si så mye om. Og hva er det? Jo, alt det hans forgjenger, George W. Bush, ofte snakket om, nemlig politiske reformer og demokrati i Midtøsten, deriblant Egypt. Men ikke Obama. Han ankommer Kairo, han møter president Mubarak og han kommer til å være varsom i kritikken av regimet og av andre land i regionen, selv om disse fortsatt er blant verdens mest repressive og autoritære stater. Hvorfor det? Hva har skjedd?

Taust om rettigheter.

La oss gå rett til et hovedpoeng: Den arabiske delen av Midtøsten har vært en slags frisone i kampen for universelle menneskerettigheter. Og sånn har det vært lenge. Så å si alle andre steder har verden engasjert seg. I Iran, Burma, og overfor Nigeria eller på Cuba. Men altså nesten aldri overfor det arabiske Midtøsten. Bloggere og politisk opposisjonelle som fengsles og tortureres får nærmest ingen oppmerksomhet. Selv Amnesty er sjelden synlig i disse strøkene, og europeiske ledere har historisk sett forholdt seg tause.

Hva årsaken er? Vanskelig å si; den er sammensatt. Noen eksperter vil peke på Vestens avhengighet av olje. Andre vil understreke at mange av landene i regionen bruker den israelsk-arabiske konflikten til å avlede oppmerksomheten fra egne overgrep.

Uansett: Det historisk interessante er likevel at Bush, midt i alt det destruktive, og en massivt feilslått politikk i Irak, faktisk representerte et brudd med Vestens mangeårige likegladhet overfor den politiske utviklingen i Midtøsten. «Det utvidede initiativet for Midtøsten» kalte USA denne politikken, for fem år siden. Og med ett var kampen for demokrati i Midtøsten på alles lepper. EU snakket om det. Norge snakket om det. Selv tidligere utenriksminister Rice snakket såpass høylytt om behovet for reformer i Egypt i 2005 at president Mubarak ble alvorlig provosert.

Backlash etter Bush.

Men nå er altså tonen blitt en helt annen. Få, om noen, av verdens statsledere krever i dag politiske reformer i Midtøsten, utenfor Iran. Og dette er det i hvert fall to grunner til. Den først er valgseieren til Hamas i 2006. Det vil si; frykt for at demokratiske valg vil gi mer makt til religiøse krefter. Den andre grunnen er USAs krig i Irak. Ordet «demokrati» er i dag noe mammaer over hele Midtøsten bruker til å skremme barna sine med, akkurat som i en spøkelseshistorie.

Med andre ord. Vi står overfor et Bush-backlash i Midtøsten. Og det er alvorlig. For det er egentlig ingen som tviler på at fred og utvikling i regionen forutsetter demokratisering. Men sånn er ikke stemningen i verdenspolitikken akkurat nå.

Derfor er det grunn til å sørge litt i dag, selv om talen til Obama i Kairo blir vakker nok, likevel.

Les også

Kommentarer

Siste fra seksjon

På forsiden akkurat nå

Siste nytt

Tjenester

Siste fra BT

Siste fra Adressa

Dagens eAvis

Aftenposten eAvis

Kjøp dagens eAvis

Les mer