Midtøstens tristesse
Vi diskuterer intenst om Israel, om Hamas, om Iran. Men hvorfor snakker vi aldri om Midtøstens største utviklingsproblem: Mangelen på politisk frihet?
AV: henrik thune
FOTO: Hansen Mariell Amélie Lind
ETTER MANGE UKERS forhåndsannonsering kommer president Obama i dag til Egypt. Og som alltid på sine reiser ankommer han med et helt klart (og godt) mål for hånden. Målet er å tale til hele den muslimske verden. Litt av innholdet er allerede gjort kjent. Obama vil strekke ut hånden. Han kommer til å snakke om fredsprosessen i Midtøsten, og han vil konfrontere alle dem som ser islam som Vestens fiende.
Alt dette er betydningsfulle ting, og mange kommer til å applaudere, både i våre trakter og andre steder i verden. Men egentlig er det ikke dette som er det avgjørende. Det avgjørende er hva Obama ikke kommer til å si så mye om. Og hva er det? Jo, alt det hans forgjenger, George W. Bush, ofte snakket om, nemlig politiske reformer og demokrati i Midtøsten, deriblant Egypt. Men ikke Obama. Han ankommer Kairo, han møter president Mubarak og han kommer til å være varsom i kritikken av regimet og av andre land i regionen, selv om disse fortsatt er blant verdens mest repressive og autoritære stater. Hvorfor det? Hva har skjedd?
Taust om rettigheter.
La oss gå rett til et hovedpoeng: Den arabiske delen av Midtøsten har vært en slags frisone i kampen for universelle menneskerettigheter. Og sånn har det vært lenge. Så å si alle andre steder har verden engasjert seg. I Iran, Burma, og overfor Nigeria eller på Cuba. Men altså nesten aldri overfor det arabiske Midtøsten. Bloggere og politisk opposisjonelle som fengsles og tortureres får nærmest ingen oppmerksomhet. Selv Amnesty er sjelden synlig i disse strøkene, og europeiske ledere har historisk sett forholdt seg tause.
Hva årsaken er? Vanskelig å si; den er sammensatt. Noen eksperter vil peke på Vestens avhengighet av olje. Andre vil understreke at mange av landene i regionen bruker den israelsk-arabiske konflikten til å avlede oppmerksomheten fra egne overgrep.
Uansett: Det historisk interessante er likevel at Bush, midt i alt det destruktive, og en massivt feilslått politikk i Irak, faktisk representerte et brudd med Vestens mangeårige likegladhet overfor den politiske utviklingen i Midtøsten. «Det utvidede initiativet for Midtøsten» kalte USA denne politikken, for fem år siden. Og med ett var kampen for demokrati i Midtøsten på alles lepper. EU snakket om det. Norge snakket om det. Selv tidligere utenriksminister Rice snakket såpass høylytt om behovet for reformer i Egypt i 2005 at president Mubarak ble alvorlig provosert.
Backlash etter Bush.
Men nå er altså tonen blitt en helt annen. Få, om noen, av verdens statsledere krever i dag politiske reformer i Midtøsten, utenfor Iran. Og dette er det i hvert fall to grunner til. Den først er valgseieren til Hamas i 2006. Det vil si; frykt for at demokratiske valg vil gi mer makt til religiøse krefter. Den andre grunnen er USAs krig i Irak. Ordet «demokrati» er i dag noe mammaer over hele Midtøsten bruker til å skremme barna sine med, akkurat som i en spøkelseshistorie.
Med andre ord. Vi står overfor et Bush-backlash i Midtøsten. Og det er alvorlig. For det er egentlig ingen som tviler på at fred og utvikling i regionen forutsetter demokratisering. Men sånn er ikke stemningen i verdenspolitikken akkurat nå.
Derfor er det grunn til å sørge litt i dag, selv om talen til Obama i Kairo blir vakker nok, likevel.
Les også
Siste fra seksjon
-
Muligheter er urettferdig fordelt
Fordeling er et sentralt tema i valgkampen i USA. I Norge er vi flinke til å fordele inntekt,
03 februar 2012 10:32

Kommentarer