Russland skremmer

Russisk suksess. Fra russisk side er krigen i Georgia en suksess, alle deres hovedmål er oppnådd med små kostnader. Riktignok har den verbale reaksjonen fra Vesten vært høyrøstet, men støyen later til å ha påvirket hjemlige velgere i USA og EU mest. For oss i Norge er krigen ikke bare en human tragedie, men også en politisk og kanskje militær utfordring.Når en nabo vinner frem med krig og ikke diplomati, bør vi i Norge tenke oss om. Svalbard er et område med sterke russiske tradisjoner, mulige store ressurser og en mellomstilling i folkeretten. Barentshavet med sine fiskerier og meget lovende geologi i øst kan også være en fristelse.President Mikhail Saakasjvili må ha sovet i timene på School of International Affairs på Columbia University, der er det i hvert fall klart at stormakter gjennom tidene har gjort som de vil, og at von Clausewitz' diktum om at krig er en fortsettelse av diplomati med andre midler, er en realistisk rettesnor for å forstå verden. Kanskje presidenten er blitt mer påvirket av troen på moralsk kraft under sitt opphold med fredsforskning i Oslo. Takket være EU er Europa nå et område hvor krig ikke er et realistisk og brukt virkemiddel mellom stater. I Asia, Afrika og Latin-Amerika er en rekke kriger imidlertid på gang og virker effektive i å endre nasjonenes skjebner. Det synes navlebeskuende og naivt for norske medier å tro at krig og dets bror terror ikke lenger er et aktivt og effektivt maktmiddel som forlengelse av diplomati for suverene stater.For Russland må president Saakasjvili ha opptrådt etter drømmescenariet. Først utstyrer de storparten av innbyggerne i Sør-Ossetia med russisk pass og skaper en nasjonalistisk stemning pro Russland. Når fellen er satt, angriper Georgia, slik at Russland kan presentere sitt angrep som en forsvarskrig. Ikke rart Putin grep sjansen. Krigen har vært vellykket for Russland:1. Gjenopprettet æren. Ydmykelsen fra Sovjetunionens sammenbrudd sitter i ryggmargen både til de styrende og folket i Russland. Innenrikspolitisk er et vellykket felttog for å trygge en russisk minoritet en sikker vinner. Medvedev har fått en god start, ikke rart at russiske diplomater i FN nå går med hevet hode. Suksessen blir bare større i øynene til verden utenom Vesten jo høyere vi roper. Asia og Latin-Amerika har intet imot at USA synes å være en papirtiger, om enn en brølende.2. Holde Georgia og Ukraina utenfor NATO. Den virkelig sterke reaksjonen fra NATO ville være prompte å ta disse to gamle Sovjetrepublikkene inn som medlemmer. Russland ville se på dette som en krigserklæring. Bush kunne kanskje være fristet, muligens fulgt av Brown, men hverken Merkel, Sarkozy eller for den saks skyld Stoltenberg kan tenkes å ta den risikoen. Europa klarer jo ikke engang å bli enige om ordlyden på mulige sanksjoner. NATO-landene har tre ganger så stor befolkning og 15 ganger så stort nasjonalprodukt som Russland, så maktgrunnlaget er der. Viljen til et så høyt spill er likevel fraværende. Dessuten sitter avhengigheten av russisk gass i hjernebarken hos mange europeiske statsledere. 3. Sikre Sør-Ossetia for Russland. Sør-Ossetia er et fattig lite område med 70 000 innbyggere, så det er for så vidt ingen grunn til å gå til krig for å kontrollere det. Men det kan jo være nyttig å ta med seg som en bonus.Vår store nabo i øst har vunnet en suksess, og oppfører seg igjen som stormakter har gjort gjennom historien. Våre erfaringer med Sovjetunionen var likevel rimelig gode. De har stort sett holdt seg til avtaler, ellers hadde det stått russiske soldater i Finnmark siden krigen, men Stalin levde opp til den del av avtalen fra Jalta. Vi har minst tre utfordringer: * FISKE. Vi deler de overmåte rike fiskeressursene i Barentshavet med Russland i et såkalt omstridt område, eller gråsonen. Vi har forhandlet siden 1974, da Arne Treholt var aktiv i forhandlingene, for å få en definert grense etter midtlinjeprinsippet. Den midlertidige løsningen er en krypende utvanning av midtlinjeprinsippet. En løsning synes å være innen rekkevidde, men her er intet bestemt før alt er bestemt, så russisk politisk velvilje er nøkkelen til en løsning. Den slagne Sovjetunionen er nå blitt det selvsikre Russland, og det forbedrer ikke akkurat muligheten for at det norske synet skal vinne gjennom. * OLJE OG GASS. Det østlige Barentshavet er geologisk langt mer lovende enn den norske delen, så våre "gråsone"-forhandlinger har en potensiell økonomisk interesse langt utover fiskeriene. Med den raskt synkende norske oljeproduksjonen og den fortsatte stengning av Nordland 6 og 7 er vårt interne press for nye leteområder stigende, og på nok et område avhengig av russisk velvilje.* SVALBARD. Når en reiser rundt på Svalbard, er det flere minner om russisk enn norsk aktivitet. I dag opprettholdes russiske lokale samfunn med store kostnader. Parallellen til Sør-Ossetia, med sin russiske historie samt russiske innbyggere, finnes på flere punkter, men halter på flere vesentlige punkter. Det må vi i hvert fall håpe. Norge er heldigvis medlem av NATO, og Atlanterhavspaktens artikkel 5 fastslår at et angrep på én er et angrep på alle. Svalbard er imidlertid et internasjonalt område under norsk administrasjon, og ikke en del av Norge, slik det er definert i NATO-pakten. Det ubehagelige er at området blir stadig mer verdifullt. Det gjelder olje og gass, militært og med et isfritt Nordishav som snart også åpner for større skipstrafikk. En stormakt som har erfart at krig lønner seg, kan lett føle seg fristet til å skape en "situasjon" hvor Norge blir så trengt i et hjørne at vi må gi store innrømmelser.Et mer eller mindre stasjonært forsvarsbudsjett synes ikke å være det beste grunnlag for norsk utenrikspolitikk med disse utsiktene for nordområdene. Godt vi har fregattene, og så får vi håpe at Stortinget vil bevilge nok penger til at vi både kan bruke dem og kanskje til og med fornye vår aldrende flystyrke.