KINA STINKER. I to tusen år og vel så det har kinesiske diktere hyllet naturen. Tang-dynastiets elegante penn Du Fu (712-770) var en av dem. I en kort periode bodde han på en klippe ved Yangtzeelven med utsikt til det livgivende vannet, de høye fjellene og den alltid skiftende himmelen. Resultatet ble 430 dikt!Li Bai, en annen poet, levde på samme tid. Også han dyrket naturen, men om han døde lykkelig, skal være usagt. En kveld ved fullmåne satt han i båten sin og drakk fra sin høyt elskede vinkagge. Verden lå badet i gult, selv elvevannet hadde skiftet farge. Beruset som han var, lente han seg mot vannspeilet for å fange den gule månen. Men båten veltet, og poeten druknet. Bare noen luftbobler til farvel, det var alt.

Trange kår.

Jeg ser dem for meg i dag, Li Bai og Du Fu i samme skjøre båt, med hendene for nesen og ansiktene formet til de styggeste grin. Og hvilke ord ville de ha festet til papiret ved synet av den giftige Songhuaelven i nordøst? Ingen, ikke så mye som et skrifttegn, for aldri har de kinesiske naturpoetene hatt trangere kår enn nå. Kina stinker, og i byen Harbin har de fire millioner innbyggerne reagert med vantro, sinne og panikk. Det skjedde 13. november: En petrokjemisk bedrift i Jilin, 38 mil nord for Harbin, ble rystet av en eksplosjon, og straks lekket de farligste kjemikalier ut i Songhua. Plutselig var millioner av mennesker i livsfare. Men i stedet for å si sannheten valgte myndighetene å holde tett. Byledelsen i Harbin stengte riktignok vannkranene, men uten å slå alarm; vannrørene trengte bare litt "vedlikehold".

Sterke reaksjoner.

Den kinesiske ettpartistatens største last er løgnen og fortielsen, følgelig også selvbedraget. Desto mer oppmuntrende er det at vanlige kinesere reagerer. I Harbin har rasende innbyggere knyttet nevene og avkrevd myndighetene en forklaring. Ja, selv flere av partiavisene er i harnisk. "Når lederne våre forteller løgner, begår de en forbrytelse mot samfunnet," skriver en avis i Beijing. En annen avis, med hjemstavn i Shanghai, tilføyer: "Den panikk som oppsto fordi lederne våre sviktet sin informasjonsplikt, har i alvorlig grad svekket regjeringens troverdighet. Å skape et effektivt og ansvarlig offentlig informasjonssystem bør være en hastesak for Kina."

Jo, det haster.

Men lett blir det ikke. Da Kina ble rammet av SARS for to år siden, svarte regjeringen med en dekkoperasjon. Hadde ikke Verdens helseorganisasjon (WHO) insistert på å få vite sannheten, kunne følgene ha blitt alvorlige, ikke bare for Kina, men for verden. Noe senere kom fugleviruset, og igjen trådte gamle reflekser i kraft. "Kina er et land vi må holde under strengt oppsyn," sier en representant for WHO. Klarere kan det ikke sies.

Dyp miljøkrise.

Dessverre vil Midtens rike forsyne oss med flere dårlige miljønyheter i årene som kommer. Landet befinner seg i en dyp miljøkrise, og før forholdene blir bedre, vil de bli verre. Sytti prosent av landets elver og innsjøer sies å være forurenset, og 360 millioner kinesere mangler adgang til rent drikkevann. Mange blir syke, de uheldigste dør.Noe må gjøres. Kina må investere milliarder i miljøtiltak, og løgnen må bekjempes med nebb og klør. Som salig Du Fu formulerte det for nesten 1300 år siden: "Jeg elsker livet, men hater løgnen."