DE SISTE førti meterne var verre enn skjærsilden. Hjerte og lunger ville ikke mer, bare viljen drev dem videre. Men 29. mai 1953 kl. 11.30 sto de der, på toppen av Mount Everest. Ord var overflødige. Men hvem kom først? "Vi kom dit sammen, og vi forlot det sammen", sa Edmund Hillary, og Tenzing Norgay nikket. Tenzing døde i 1986, og i midten av januar sluknet også Sir Edmund. Ja, for han endte sine dager som en ekte Sir; ydmyk, raus og rank. Førstemann på Mount Everest var avholdt av alle, ikke minst av sherpaene i Nepal.Etter å ha erobret verdens høyeste fjell dro han verden rundt for å holde foredrag. Han kunne ha stukket pengene i egen lomme, men ga dem til sherpaene. Slik fikk de nye hus, skoler, hospitaler og broer.

Alt for sherpaene.

Nepaleserne glemmer ikke Sir Edmund. Nekrologene fylte flere avissider. Og hvorfor ikke? Mang en fjellklatrer har betraktet erobringen av Mount Everest som slutten på et eventyr. For birøkteren fra New Zealand var det begynnelsen. Allerede på veien opp, fra bunnen av dalføret til fjellets topp, så han oppgavene som ventet. De neste 55 årene banket hans hjerte for sherpaene.Sir Edmund Hillary rakk å bygge et tredvetall skoler, og synet av barna som satt på trebenkene og leste, gjorde ham varm om hjertet. Han elsket å svinge hammeren, og hver gang han reiste hjem for å passe biene, lovet han å vende tilbake. Nå har sønnene til de to Everest-erobrerne lovet å videreføre arbeidet. Men å stanse Det store spøkelset, den globale oppvarmingen, står ikke i deres makt. Flere må slutte seg til arbeidslaget.

Breer som krymper.

I 1953 tydet ingenting på at isbreene i Himalaya skulle smelte. Men Sir Edmund Hillary så klimaskiftet tidligere enn de fleste. Snø og is ble til innsjøer. Så tidlig som i 1985 "sprakk" en av dem, og hele landsbyer ble vasket vekk. Birøkteren varslet verden, men verden lyttet ikke. Før han døde, ble han fortalt at Everest-klatrernes Base Camp ikke lenger lå 5320 meter over havet, men førti meter lavere. Sir Edmund ristet på hodet, som om han ikke ville tro det. Men budbringeren, sønnen Peter, sto på sitt: "Det er helt sant, pappa!" Himalaya holder nøkkelen til Asias fremtid. Flere av verdens store elver fødes i dette isslottet. Bare i den nepalske delen finnes mer enn tre tusen isbreer, og de fleste krymper. Mange har begynt å danne innsjøer som vokser fra år til år. Eksperter frykter at noen av dem kan utløse store naturkatastrofer. Det samme vil skje når Ganges, Indus og Brahmaputra fylles med mer vann enn de kan tåle. Når smeltingen har pågått lenge nok, vil vannføringen bli mindre og endre livsvilkårene til flere milliarder mennesker.

Kina og India viktigere.

I asiatisk sammenheng er Nepal en bagatell. Langt viktigere er Kina og India. Et tett kinesisk-indisk miljøsamarbeid er en forutsetning for å redde Himalaya, men viljen er ennå svak. Derimot er viljen til å bygge ny forurensende industri sterk. Om femti år, når mye av jobben er gjort, kan kinesere og indere løfte blikket og betrakte de svarte isbreene i verdens største fjellmassiv.Hvis de ennå finnes.