SÅ HER STÅR vi altså på tampen av et tiår. Og selv om vi vet at tiår bare er et tall, er dette sesongen for svære historiske spørsmål. Blant annet dette: Hvordan kan vi oppsummere verdenspolitikken mellom 2000 og 2010?

Det mest åpenbare svaret er selvsagt at dette ikke lar seg gjøre. Fra vekst til krise, fra Bush til Obama og Kina – 00-tallet har vært en favn sprikende staur. «Superfusjonen» kaller historikeren og fondsforvalteren Zachary Karabell det. Det er en verdensomspennende sammensmelting av økonomi, teknologi og politikk til et nytt globalt samfunn som beveger seg i mange ulike retninger til samme tid.

Men det finnes likevel en fellesnevner, noe som gjør 00-tallet til en distinkt epoke. Og en ganske nedslående sådan. Hva da? Jo, at en svekket og syk Osama bin Laden, et sted i fjellheimen Hindukush, har maktet noe som ikke burde være mulig. Ved hjelp av noen hundre ekstremister har han greid å innstifte en helt ny global æra. En æra med seg selv som midtpunkt, og hvor selve hovedtyngdepunktet i verdenspolitikken er blitt flyttet over på et marginalt sidespor, under navnet «krig mot terror». Dette høres kanskje overdrevet ut? For terrorisme er vel en stor, global trussel? Ja, terrorisme er en blodig trussel. Men terrorisme er likevel ikke blant jordklodens avgjørende fremtidsproblemer. Langt ifra. Hvis man ser bort fra faren for atomterrorisme, som tross alt er relativt liten, er terrorisme en helt minimal global sikkerhetstrussel.

Terroristenes makt har derfor alltid ligget et helt annet sted. Nemlig i kraften til å okkupere vår oppmerksomhet, til å infisere politikken med deres egen verdensanskuelse og åpne opp for altoppslukende mottiltak, som til siste kan vise seg å være selvmotvirkende.

Det er akkurat her Osama bin Ladens lille flokk har seiret. I overraskende grad har de maktet det flere advarte mot dagene etter 11. september 2001: Å diktere den globale politiske agendaen og lokke Vesten inn i et fryktdrevet politisk modus der vi med fullt overlegg har nedprioritert de virkelig store utfordringene menneskeheten står overfor. Barnedødelighet, grunnleggende rettigheter, atomvåpen og klima.

Selv fredsprispresidenten, Obama, er i en viss grad bondefanget av bin Ladens skygge. Obama ønsker forandring, men han har ingen annen vei fremover enn å overbevise seg selv, og alle oss andre, om at verdenspolitikkens mest avgjørende spørsmål befinner seg et sted mellom Kabul og Islamabad. Selv om han sikkert vet at København er viktigere.

Poenget er enkelt. Om noen kan erklære seier i kampen om 00-tallet, så er det dessverre bin Laden. Og det dreier seg om en slags dobbel seier. Han har diktert våre globale prioriteringer. Dessuten har han fått oss til å gå løs på våre egne samfunnsverdier. Jeg tenker på menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. Men jeg tenker også på det nasjonale og globale samholdet. I dette tiåret har vi altfor lettvint latt bin Ladens forkvaklede univers få lov til å definere hvordan vi ser på hverandre, på tvers av kulturelle fellesskap, særlig kristne og muslimer. Det er ganske nedslående. Ikke minst fordi dette er helt i tråd med terroristenes egen logikk, og bin Ladens beksvarte visjon.