STATSBORGERSKAP. Embetsstillinger i norsk forvaltning er i dag forbeholdt norske statsborgere. Spørsmål som kan reises i kjølvannet av den siste tidens mediedebatt, er om man bør stille krav til norsk statsborgerskap ved ansettelse i flere statlige stillinger - også dem som ikke er embetsstillinger. Enkelte debattanter som har sympatisert med Carl I. Hagen i debatten om Manuela Ramin-Osmundsens statsborgerskap, har spurt retorisk om enhver som er kvalifisert for en stilling som direktør for Utlendingsdirektoratet, blir tilsatt uten at det vurderes om vedkommendes kulturelle, etniske og religiøse tilhørighet er av betydning for en god utøvelse av jobben.

Økt skikkethet.

Det er ikke utelukket at det nettopp er en vurdering av Ramin-Osmundsens fremmedkulturelle bakgrunn i tillegg til hennes kvalifikasjoner statsråd Bjarne Håkon Hanssen vurderte, og at han kom til konklusjonen at den faktisk økte hennes skikkethet til stillingen som UDI-direktør. Slik jeg ser det, er det helt uproblematisk at man også tar en kandidats fremmedkulturelle bakgrunn med i vurderingen hvis det er av betydning for jobbutøvelsen. Resultatet er åpent, og kandidatens tilknytning til andre kulturer enn de tradisjonelt norske kan da enten slå positivt eller negativt ut. Poenget mitt er at man ikke på generelt grunnlag kan bestemme at en fremmedkulturell bakgrunn er diskvalifiserende for toppjobber i norsk forvaltning. Men Hagen tar i tillegg opp spørsmålet om koblingen mellom statsborgerskap og lojalitet. Hagen har selvsagt rett i at om en er innflytter fra et annet land med familie og røtter et annet sted, kan det i konflikter reises spørsmål om hvor en har sin lojalitet. Det som likevel er viktig å få frem, er at det ikke her er noen "automatikk". Historien har eksempler på nordmenn født og oppvokst i Norge; de som ikke viste lojalitet til fedrelandet i en krigssituasjon. Svaret på spørsmål om hva som utløser lojalitet, er med andre ord ikke gitt på forhånd. Hverken statsborgerskap eller "kjennskap til landets historie og tradisjoner" er gode eller sikre indikatorer på lojalitet.

Krav skaper forventning.

Det skulle bare mangle at majoritetssamfunnet ikke stiller krav til innvandrere. Men krav skaper samtidig en forventning om at oppfyllelse av krav gir aksept og inkludering. Dessverre opplever mange innvandrere at forventningen ikke innfris. Det hjelper lite å snakke norsk uten aksent så lenge hudfargen er mørkere enn lys rosa. I Hagens forestillingsverden virker det som om innvandrere aldri kan bli "norske nok". For innvandrere defineres norskhet som en statisk størrelse, frosset i en tid før den nyere innvandringen. Den er i tillegg renset for kulturelementer fra de andre nasjonalminoritetene og urbefolkningen. Paradoksalt nok står etnisk norske samtidig friere enn noen gang til å velge og vrake fra identitetsaspekter fra hele verden for å "iscenesette" seg selv. Det synes som om at for Hagen er identitet et "nullsumspill". "Nullsumlogikken" leder oss til forestillingen om at jeg blir mindre malaysisk etter hvert som jeg blir mer norsk. Men med Internett, Skype-telefoni og billige flybilletter opplever jeg at det er lettere for hver dag som går å være både norsk og malaysisk og kinesisk og verdensborger. Vi trenger å utvide norskheten. Vi trenger å få et større "vi". Da blir også gruppen "de andre" litt færre.