Klima. Med juleferien og noen skiturer bak oss, ser vi nå klimakonferansen i København klarere. Hvem nådde sine mål, – vinnerne – og hvem var taperne som måtte se sine mål nedkjempet eller snakket bort.
Vår klode taperen.
Realismen i å holde den globale oppvarming under to grader innen 2050, forsvant i København.
Vi vet godt hva som må til. En bindende fortsettelse av Kyoto-avtalen for alle store land. Med et årlig budsjett på ca. én prosent av verdens bruttonasjonalprodukt eller 500 milliarder amerikanske dollar når vi målet om to grader eller et utslipp på to tonn pr. innbygger på kloden i 2050.
Når vi vet at årlige utslipp pr. hode i USA i dag er 20 tonn, i EU 12 tonn, i Kina fem tonn – så kreves det resolutt handling nå for å nå dette målet. Konferansen ga ingen bindende avtale, bare et mål om mindre enn to graders økning, men ikke midlene til å oppnå dette. Et håp om en ny avtale innen 2015 ble likevel inkludert.
Trolig vil en bindende avtale først komme på plass når klimaskadevirkningene i Kina og India med flom og tørke blir nasjonale problemer. Samtidig må klimaproblemene i den rike verden bli så store at flertallet av velgerne erkjenner at noe må gjøres. I dag er dette bare tilfellet i Nord Europa. Vi når trolig dette punktet før 2020. Da kan den globale oppvarmingen trolig fortsatt holdes under fire grader, men kostnaden blir mye høyere enn om København hadde gitt en bindende avtale.
Prosessen har vinnere.
Vinnerne er de som nådde sine mål uten å bli sittende med svarteper, fremst av dem er Kina, men også Obama og USA, Saudi-Arabia og de 77 fattigste landene nådde sine mål.
Kina viste seg både som en verdensmakt og en dyktig spiller. Vi fikk se den nye verdensordning i full utfoldelse. Kina klarte før møtet å presentere deres egen økte energieffektivitet som et klimaløfte. De lovet ingen reduksjon i utslipp, bare at utslippene skulle være 30-40 prosent lavere enn om de ikke hadde bedret sin energieffektivitet. Denne forbedring vil teknologi og behovet for lavere energikostnad tvinge frem i alle fall.
Så spilte Kina på nasjonal suverenitet like intenst som Senterpartiet i EU-striden, og nådde dermed sitt mål om å slippe internasjonal forpliktende overvåking av sine utslipp. Kina har aldri utmerket seg ved presisjon i sine statistikker, så omverdenen vurderte dette med rette som ren ansvarsfraskrivelse. Kina er den store vinner, ingen bindende avtale, ingen effektiv overvåking og likevel unngikk de svarteper.
Handlingens mester.
USA unngikk en bindende avtale for utslipp, slapp å forplikte seg til noen betaling, og klarte likevel å bli sett på som redningsmannen som gjorde forskjellen mellom nesten noe og absolutt intet i sluttavtalen. Barack Obama viste seg som ikke bare ordets, men også handlingens mester da han bokstavelig talt presset seg inn i møtet mellom Kina, Brasil, India og Sør-Afrika. Hans karisma var like sterk som i Oslo, og han fikk de fire viktigste landene med på de få elementene som faktisk betydde noe i sluttavtalen.
Saudi-Arabia var den klareste vinner. De hadde mål om å unngå enhver form for avtale, og klarte det nesten. Nå kan de uhindret produsere olje i mange tiår til uten å måtte betale for sin forurensing.
De 77 fattigste landene vant en pyrrhusseier. Retorikken fra deres leder Lumumba di Aping slo godt an i alle fattige land og blant idealistene i de rike. De utmerket seg ikke ved sin rasjonalitet. Sluttkonferansen brukte et kvart døgn på å diskutere et krav om et mål for en økning på 1,5 grad i 2050, når det allerede var klart at to-gradersmålet var totalt urealistisk. De vant retorikkprisen, men paradokset er jo at disse landene er de som vil lide mest fordi det ikke ble noen avtale i København.
FN og EU tapte.
FN-systemet med sine konsultasjoner siden Rio-møtet i 1989, sto igjen som keiseren uten klær. Vi alle håpet at FN-systemet skulle megle en ny Kyoto-avtale, det ble satt opp som et eksplisitt mål på Bali for to år siden. Men møtet degenererte til kaos. Den danske ledelsen manglet disiplin, realisme og oversikt. Nå er det i hvert fall åpenbart for alle at en klimaavtale hvor nær 200 land skal være enige, er en urealistisk drøm. Det er like urealistisk å tro at de rike G7-landene kan bestemme, seks av de syv var statister i København. Avgjørende beslutninger i klimaspørsmål fra nå av kommer i et forum som G20. De rike utviklingslandene og de gamle industrilandene dekker 80 prosent av utslippene på kloden, og kan dermed redde den.
Maktskifte.
EUs tap er likevel kanskje det verste. EU er klart verdens fremste miljøforkjemper med sitt forpliktende 20/20/20-mål, 20 prosent reduksjon, med 20 fornybart og dette bindende prosent innen 2020. De håpet at eksemplets makt skulle føre til at de andre inngikk en bindende avtale, og da skulle EUs reduksjon øke til 30 prosent. Som takk ble EU totalt oversett, de deltok ikke i de avgjørende forhandlinger, og fikk vite om resultatet via en pressekonferanse etter at Obama hadde forlatt København. Mer konkret er det vanskelig å illustrere maktskiftet i verden.
Vi kan ikke ha forhåpninger til FNs møte i Mexico i desember, det ville være å la fromme ønsker overskygge hva vi har observert. Hvis Senatet i USA godkjenner senator Kerrys forslag i vår, kan en G20-prosess komme i gang. USA kan da presse Kina til svarteper. Dessuten holder 77-gruppen av u-landene på å bryte sammen, slik at Brasil og India kan være med på realistiske løsninger. G20 kan dermed redde klimaet på samme måte som de orkestrerte redningen under finanskrisen.
Kommentarer