Eichmann: Byråkrat eller bøddel?

LYDIGE BYRÅKRATER. Utenriksredaktør Nils Morten Udgaard skrev nylig om historiker Raul Hilberg, og påpekte at hans verk fra 1961 om tilintetgjørelsen av Europas jøder står "fjellstøtt" også i dag. Amerikaneren Hilberg viste hvordan den tyske industrien og forsvarsmakten samarbeidet, understreket nazipartiets sentrale rolle og avslørte hvordan det effektive tyske byråkratiet meldte seg som en lydig tjener.I så måte fikk det betydning for en annen sentral forsker, nemlig Hannah Arendt, som utførte den skjellsettende studien over Adolf Eichmann, nazisten som sørget for at mer enn to millioner jøder ble sendt til dødsleirene.

Holocaust som byråkrati.

Ifølge Arendt var Eichmann et lite mekanisk hjul i maskineriet, en byråkratisk, lidenskapsløs streber som blindt adlød ordre og som satte sin ære i å utføre det som han oppfattet som en plikt. Med støtte i Hilberg knyttet hun dermed Holocaust til utviklingen av et effektivt, sentralisert byråkrati, gjennomsyret av orden og presisjon, upersonlig, følelsesløst og hjulpet av et velutviklet tysk teknokrati, lydig underordnet et totalitært diktatur der alle ordrer kom ovenfra.Denne oppfatningen deles fremdeles av mange, men er også blitt kritisert og revidert. Den britiske forskeren Christopher Brownin, er en av de mange som hevder at bødlene slett ikke var pliktoppfyllende byråkrater som adlød ordrer fra oven. De fattet tvert imot selvstendige valg som ble bestemt av hat, sinne, desperasjon, selvmordstanker og forvirring, og som sprang ut av den historiske situasjon de befant seg i.Og en av Brownings etterfølgere, David Cesarani, professor i moderne historie ved universitetet i London, skrev i 2004 en polemisk biografi over Eichmann, der han gikk i rette med tidligere portretter av massemorderen.

Klar over ødeleggelsene.

Eichmann var i virkeligheten klar over den lidelse, ødeleggelse og død han forvoldte, skriver Cesarani. Ugjerningene hans er heller ikke sprunget ut av blind autoritetstro, eller kan forklares ut fra tesen om "den banale ondskapen". Eichmann var antisemitt, overbevist nazist, fanatiker. Det betyr ikke at han gikk inn i partiet fordi han hatet jøder eller hadde opplevd sosial krise, men fordi han ville gjøre karrière. Han trodde nazistene hadde fremtiden for seg, medlemskap og troskap ville gi ham en plass i solen. Der fikk han sin utdannelse, ble indoktrinert i jødiske spørsmål, ledet deportasjoner og etnisk rensing i først i Polen, senere i Wien, og oppfylte de intensjoner nazilederne hadde om å utføre et folkemord på jøder, selv om det plaget ham, gjorde ham kvalm og fortvilet, men overbeviste ham også om at det ikke fantes noen annen utvei. Han var begynt på sin marsj mot helvete og måtte fullføre. Ifølge Cesarani var han altså ingen skrivebordsmorder, men skjøv jøder så å si med egen kraft inn i gasskammeret. Under rettssaken hevdet han at han bare utførte sin plikt, han var en brikke i et stort spill. Men i virkeligheten hadde han ingen innvendinger mot å påføre jødene ufattelig lidelse, han syntes ikke på noe tidspunkt at utryddelsesstrategien var slik at det kunne rettferdiggjøre ulydighet eller opprør.Ifølge ham var jødene fiendene som måtte gå til grunne, og han var en av dem som var kallet til å utrydde den ødeleggende epidemien de representerte. Han skjønte aldri at han hadde gjort noe galt, skriver Cesarani.Hva skal man mene?