MANGE AV OSS, forbausende mange av oss, synes det er meningsløst, ja, en hån mot asylretten og humanismens idé at vi, i Fridtjof Nansens hjemland, sender dem tilbake til krigssonen, uten fremtidshåp.Like hjerteskjærende er det som nå i stadig større omfang skjer med småjenter og unge gutter og jenter fra innvandrerbefolkningen, de fleste av dem født og oppvokst i Norge. Mange blir presset inn i et ekteskap med en slektning fra opphavslandet, mens småjentene opplever sin tragedie når de er på feriebesøk hjemme i landsbyen hos tante eller bestemor.

Bortgiftet med fetter.

Allerede for seksten år siden opplevde jeg på nært hold en slik ektemannsimport. En jente ble stanset i sin utdannelse og bortgiftet med sin to år yngre fetter som hun så ned på. Hun fødte to barn, før hun til slektens bestyrtelse søkte hjelp, skilte seg og fikk seg arbeid. Slikt ble fortiet.Nå vet alle at dette er en økende og lukrativ forretning for familien, der tvangen er vielsesringen og unge menneskers lykke innsatsen. Feriebesøkene til småjentene i klatrestativet er enda mer skjebnesvangre. Til tross for at det nå er åtte år siden to somaliske jenter avslørte at imamene anbefalte omskjæring av småjenter, fortsetter familier å sende døtrene sine til opphavslandet for at barberbladene skal maltraktere underlivene deres.

Mange lemlestes.

NRK avslørte nylig at påfallende mange jenter født og oppvokst i Norge blir sendt til hjemlandet, spent fast mellom hendene til fire voksne kvinner og lemlestet. En ukyndig omskjærer fjerner klitoris og deler av skamleppene, eller syr delvis eller helt igjen vagina, alt uten bedøvelse, mens småjenta skriker i smerte og blør som en foss. En omskjærer opplyste å ha omskåret i alt førti norske jenter. I dag er en altfor høy del av innvandrerbefolkningen uten arbeide samtidig som de er overrepresentert blant de uføretrygdede. Det gjelder ikke alle, folk fra Sri Lanka, Vietnam eller Kina jobber liker mye som etniske nordmenn. Hva nå enn årsaken er. For den norske regjeringen betyr disse kjensgjerningene at innvandringspolitikken har mislykkes. Myndighetene har feilet dramatisk innenfor to kjerneområder der integrasjonen stiller absolutte krav. For det første forutsetter integrasjonen at alle tar del i arbeidsfellesskapet - at alle yter etter evne, kommer i arbeid, betaler skatt, og bidrar til fellesgodene. Dersom det går tiår etter tiår og en tredjepart eller mer innenfor en innvandrergruppe ikke tar del i dette fellesløftet, har integrasjonsmålet havarert.Medlemmene av gruppen blir gratispassasjerer som uvegerlig pådrar seg andres og egen forakt. Ifølge fremtredende økonomer tærer de også stygt på den oppsamlede kapital vi alle skal nyte godt av i fremtiden. All statistikk viser at vi kjører i full fart på feil spor.

Medmenneskelighet og respekt.

Et annet og langt viktigere krav innvandringspolitikken, som all annen politikk i Norge, skal være gjennomsyret av, er medmenneskelighet og at alle skal respektere menneskerettighetene og nyte godt av dem. Utvisningen av de unge afghanerne er hjerterå og stupid. Den står i skarp kontrast til hvordan myndighetene har forsømt seg i kampen mot kjønnslemlestelser og henteekteskap. Medmenneskelighet, arbeid og beskyttelse mot overgrep betyr respekt og inkludering. Det siktet innvandringspolitikken mot. I stedet er kursen lagt mot endestasjonen kaos og tragedie.