MØRK SJATTERING. Den 11. november senker sorgen seg også i år over landsbyene i Frankrike, enda det er våpenstillstanden i 1918 folk markerer, med tale av borgermesteren, med barnetog og blomsternedleggelse, og med samkomme i landsbyens restaurant. Men det er en tung, trist minnedag, mer viet de 1, 9 millioner falne og de 700 000 enkene enn den forlengst glemte seiersrusen. I år har markeringen en enda mørkere sjattering, det er 90 år siden et av de mest morderiske slag under hele krigen.

Forlengelse av fortvilelsen.

Jeg overvar en slik markering i en liten fransk landsby for 26 år siden og opplevde den som en forlengelse av fortvilelsen og fortiden. De få gjenlevende veteranene satt på hedersplass under monumentet, ansikt til ansikt med enkene. På gulnede fotografier opphengt på Rådhuset marsjerte de unge mennene ut fra landsbyen en dag i august den brennhete sommeren 1914. En av seks kom aldri tilbake og av de 20-25 falne ligger de fleste begravd på en kirkegård nær fronten eller i en ukjent grav. Enkene satt i landsbyen med smerten, en av ti av dem døde det første året etter mannen falt. Mødrene knøt seg i angst for at gutten deres forblødde ensom i et granathull mens døden langsomt vokste seg svart rundt munnen. På kirkegården lå kenotafer, graver uten lik, men prydet med en keramikkplate der det var etset inn et ansikt som tiden og minnet langsomt visker ut.

Drept for tvilsom verdi.

Ordene, tausheten og den svarte sorgen - slike dager det er mange av i dag, og det mange steder i verden. Derfor skal man stanse opp og huske krigene slik de virkelig var for de etterlatte, og ikke minst for de unge guttene som ble drept for fedrelandet, æren, kulturen, sivilisasjonen, eller en eller annen verdi som alltid kan trekkes i tvil. Franskmennene glemmer ikke den store krigen mellom 1914 og 1918. Nyhetsmagasinene presenterer tilbakeblikk, senest skjedde det i det første novembernummeret av L'Express ved en usminket reportasje om dagliglivet i skyttergravene for 90 år siden, og med like stor vekt både på de "hårbevokste", les poilus, kallenavnet på de franske soldatene, og på "de åkergrå", die Feldgrauen, det tilsvarende navnet på de tyske.

Fylt av angst.

Det er en beretning om gutter som lever i dynn og søppel, som er fylt av angst, som ikke vet om de er levende eller døde, som ikke har tid til å begrave likene, som mister fornemmelsen av retning og tid, som skyter i vilske og forvirring, og som hver dag opplever at kameratene dør. Det kommer også stadig ut bøker i Frankrike om det æreløse ved denne krigen og gamle beretninger trykkes opp igjen. En fransk venninne forteller at hun har gitt den 17-årige sønnen en nyutgitt bok fra 1919, "Stormløpet - dagboken til en 'hårbevokst'" av Robert Desaubliaux, en rystende, uheroisk og stofflig beretning som slutter da Desaubliaux blir alvorlig såret ved Verdun i 1916, noe som ifølge ham selv redder livet hans. Syttenåringen, som til da hadde vært mest opptatt av rullebrett, ble trukket inn i en absurd virkelighet som gjorde ham både tenksom og opplyst.

Utilgivelig krenkelse.

Selvsagt trenger vi ikke å vende oss mot historien for å lese om den latterlige krigen. Men det gir perspektiv å få bekreftet at den alltid har vært et slikt uhyre som den er og at selv de gloriøse historiske slag ikke er annet enn en utilgivelig krenkelse av den menneskelige verdighet og det uerstattelige liv.