VI KOM I PRAT, og så spurte han meg om jeg noen gang hadde vært i DDR. Jeg fortalte at jeg for mer enn tjue år siden tilbrakte en tid i det landet, fordi jeg måtte bruke opp noen royaltyinntekter jeg hadde tjent inn der. Jo, han kjente godt til de reglene.Jeg spurte om han hadde drevet forretninger i DDR. Nei, jeg var etterretningsagent, svarte han. Og senere sa han: Vi burde egentlig interessere oss mer for den verden DDR representerte.

Han hadde sett mer.

Det slo meg etterpå at kanskje han mente noe spesielt med dette. Han hadde sett mer av det østtyske samfunnet enn det lille gløttet jeg fikk den gangen, men som jeg gjenopplevde for noen uker siden da jeg så filmen "De andres liv", som forteller om en nidkjær etterretningsagent for det hemmelige statspolitiet i DDR som får i oppgave å avlytte leiligheten til en berømt og regimetro forfatter - med det klare oppdrag fra en embetsmann i statspolitiet å finne opplysninger som vil felle dikteren slik at embetsmannen kan få ha dikterens vakre samboerske, en skuespillerinne, for seg selv.Skuespillerinnen blir mot sin vilje presset til å bli politiagent, mens den samvittighetsfulle avlytteren blir omvendt til toleransens evangelium ved det han hører gjennom sine øretelefoner, og sviker sin oppdragsgiver. Det er en betagende forvandling som finner sted, men prisen er utstøting, fordømmelse og usselhet, også lenge etter at DDR-regimet er sunket i grus.

Utrøstelig avhopper.

Selv opplevde jeg angsten til en østtysk forlagsmedarbeider som på et besøk i Oslo midt på 1980-tallet møtte en barndomsvenninne, en avhopper, på byen, ble forfulgt og gjort oppmerksom på sin statsborgerlige ulydighet og de følger det kunne få for henne og hennes familie at hun innlot seg med en slik statsfiende. Etterpå satt hun i stuen vår og skalv og gråt og var ikke til å trøste.Fryktens, kryperiets, mistroens og overvåkingens samfunn. Ble vi kvitt det den dagen Muren falt?

Smiskingen lever videre.

Aktuelle reportasjer fra norske arbeidsplasser forteller om at særtrekkene fra DDR lever videre i samtidens Norge. Sjefer overvåker medarbeidere gjennom å sjekke e-posten, ansatte erkjenner at de kommer lengst dersom de sier seg enige med sine overordnede, dersom de deler de samme synspunkter og legger seg klokt på samme linje. Kryperi og smisking yngler, samtidig som man fryser ut eller overser dem som ikke går i takt. Og personlige lønnstrinn kan de glemme.

Skremmes til taushet.

Om ikke på langt nær i samme grad som det østtyske, gir et slikt samfunn også grobunn for ulovligheter, overgrep, korrupsjon og svindel, ikke minst fordi de som av rettferdighetsfølelse ønsker å melde fra, blir skremt til taushet ut fra de represalier de vet vil bli fattet mot dem. En reportasje i Aftenposten nylig gir skremmende eksempler, og vi kjenner flere tilfeller der intelligente og modige mennesker som har sagt fra når noe var galt, blir frosset ut og forbigått ved forfremmelser.Det hender også at de blir trakassert eller presset ut av arbeidsplassen. Noen opplever at det blir vanskelig å få jobb igjen, andre blir fattige på venner. De fleste får sår i sjelen, og angst som livsledsager.De offentlige etater er verst. Er det ånden fra DDR som går igjen?