OSLO-HØSTEN LUKTER løv og land, og er et univers av uopplevde steder for dem som vet å nyte den. Selv vandrer vi langs stranden av Bygdøy med utsikt mot fjorden i sør, og kommer forbi jernmonumentet reist til ære for prins Christian August, der en relieff av olivengrener på den ene siden kranser innskriften: «Venskabs Minde for Christian August». På den tilgrensende siden er det støpt inn to kommandostaver, som minner om at den uvanlig dyktige generalen var kommandant for de Sønnafjelske styrkene under krigen 1807 –1809, på den andre siden forteller en tårekrukke at hele folket sørget da den folkekjære stattholderen døde så brått fem måneder etter at han forlot landet for å bli tronfølger i Sverige.
På motsatt side av olivengrenene er det risset inn en enda mer interessant tekst. «Dette Minde sattes av Prinds Friedrich til Hessen Aar MDCCCX og fornyedes Aar MDCCCXIV av Christian Frederik, Norges Konge», leser vi.
En gang mellom 17. mai og 14. august 1814 lot altså kong Christian Frederik pusse opp monumentet som var reist fire år tidligere, og ifølge tradisjonen var det nettopp fra denne stranden at en lugger brakte ham bort fra Norge for alltid den 10. oktober. Sommerkongens audiens var over. Åreslagene fortapte seg i høstmørket. En vindstille fjord gjorde at matrosene rodde helt til Jeløya, der et norsk orlogsskip tok ham opp.
Forsøkt hugget bort
Vi studerer teksten, og ser at bokstavene «Norges Konge» er forsøkt hugget bort. Hvorfor? Noen mener at monumentet først ble ferdigstøpt etter at Christian Frederik hadde forlatt landet, og at kongetittelen derfor burde fjernes. Andre hevder at det var adjutantene til den svenske stattholderen som ville viske bort Christian Frederiks navn fra norgeshistorien.
Det siste var totalt mislykket. Christian Frederik var vår første konge i det frie Norge, og den eneste som er valgt av en grunnlovgivende forsamling. Uansett hva slags skjulte, private motiver han må ha hatt. Historikere gjennom to hundre år er enige om at det var han som oppildnet nordmennene til å sette seg opp mot at de skulle bli lempet over til svenskekongen som en sekk poteter. Christian Frederik mente at det norske folket selv måtte bestemme, han innkalte til en grunnlovgivende forsamling og manøvrerte så klokt i det skumle politiske farvannet etterpå at landet beholdt sin uavhengighet uten en blodig og opprivende krig.
Nytter ikke
Det nytter ikke å hugge bort slikt. Så kan selvfølgelig de folkevalgte i dag nekte ham en statue eller et monument, mens de logrende applauderer at man reiser minnesmerker og setter opp byster over historisk betydningsløse kongelige som fulgte etter ham.
Siden 1814 er det ingen fyrste det frie Norge står i slik takknemlighetsgjeld til som ham. Vår store historiker Ernst Sars sa det slik: «Summen er at vi etter alle avdrag skylder ham stor takk. Han var et viktig, et uunnværlig redskap til å fremme Norges frihets- og selvstendighetssak i 1814.»
Så ettertidens menn og kvinner kan gjerne legge seg i selen for å viske navnet hans ut av historien. Men vi som vandrer i høstmørket langs Bygdøylandet, vet at det greier de aldri.
Kommentarer