JUKS OG FANTERI. Ved Universitetet i Oslo ble 45 studenter dømt for juks i fjor. For ti år siden lå tallet på fire, kunne vi lese i VG i mai.
På de videregående skolene finner vi de litt yngre juksepavene, der Aftenposten nylig snakket med anonyme «Thomas», som har lastet ned hele Wikipedia på PC-en.
-Jeg har jukset med både prøver og innleveringer, alltid ved hjelp av tekniske hjelpemidler, sier «Thomas».
«Kunnskap kan være to ting: Det vi vet, og det at vi vet hvor vi kan lære det vi ikke vet»
Samuel Johnson (1709-1784)
For det er ikke først og fremst 17 årings behov for å jukse som er problemet, men de som utformer og retter eksamensoppgaver. Det kan virke som om de ennå ikke har tatt inn over seg at både datamaskinen og Internettet har kommet for å bli.
At vi har fått redskap som gir oss en overflod av informasjon og en konstant tilgang til såkalt harde fakta.
At kunnskap ikke lenger er antall byer i Belgia, men evnen til å se sammenhenger og tenke helhetlig.
«I en tid med raske endringer og komplekse sammenhenger, er de mest verdifulle menneskelige ressurser nettopp de som er vanskeligst å lede. Nerve. Artisteri. Originalitet. Ikke-konformitet. Stil. Mot. Karakter. Dette er kvalitetene som skaper verdier i det 21. århundre», skriver professor Gary Hamel ved London Business School, nylig rangert at avisen Wall Street Journal til en av verdens mest innflytelsesrike eksperter på forretningsstrategi.
Heldigvis finnes det fagfolk som tar dette på alvor. Avdelingsdirektør Siv Lindstrøm i Utdanningsdirektoratet påpeker at en fem timers skriftlig eksamen ikke lenger dreier seg om å gjengi fakta, men å drøfte problemstillinger og å vise avansert kompetanse.
Da er ikke alltid juks for å innhente informasjon til særlig nytte.
Da må lærerne evne å gjenkjenne noe så subtilt som elevenes ekte, originale stemme.
«Han skjulte sin dumhet bak en mur av kunnskaper»
Nils-Fredrik Nielsen (1945-2005)
Vi beveger oss altså fra en skole som oppmuntret til korrekt gjengivelse, til et arbeidsliv som belønner selvstendig refleksjon og samarbeid.
Vi kan være dundrende uenige, men vi kjemper, samarbeider og famler oss fremover – utholder uenighet – taper, vinner og lærer – stort sett uten å ta livet av hverandre. Da begynner vi så smått å nærme oss visdom.
I denne komplekse virkeligheten blir det stadig færre fasitsvar og stadig flere spørsmål.
Men hva er kunnskap, for eksempel? I den komplekse verdenen som Gary Hamel beskriver, begynner vi så smått å bevege oss gjennom kunnskapen – mot visdom.
Kunnskap er i dag vel så mye kjennskap til hvordan vi mennesker behandler oss selv og hverandre (og ikke minst hvorfor!), som å kjenne sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel.
Utdanning og kunnskap er som muskler; de styrkes ved bruk, sa BI-rektor Tom Colbjørnsen nylig til Aftenpostens magasin Videreutdanning.
Dersom kunnskap er som muskler, er visdom kunsten å bruke disse musklene til å skape en bedre verden. Det er faktisk det vi driver med hver eneste dag – alle sammen. Hvorfor skulle vi ellers være så intenst ivrige? Etter å forske – skape bedre dager for folk på sykehjemmene – tenke nye tanker – skrive nye artikler?
Vi er selvfølgelig ikke enige om hvordan en god verden ser ut – vi kan være dundrende uenige, men vi kjemper, samarbeider og famler oss fremover – utholder uenighet - taper, vinner og lærer – stort sett uten å ta livet av hverandre.
Da begynner vi så smått å nærme oss visdom.
«Det er ikke minnet om fortiden som gjør oss vise, men ansvaret for fremtiden»
George Bernard Shaw (1856-1950)
Det er oppløftende at professor og tidligere rektor Arild Underdal ved Universitetet i Oslo nylig kom inspirert hjem fra den europeiske utdanningskonferansen From Information to Knowledge, from Knowledge to Wisdom.
«Visdom er et meget krevende mål for høyere utdanning. Men noen ambisjoner i den retning bør vi ha», skriver Underdal i et innlegg til de ansatte ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet.
Samtidig produserer vi fortsatt artikler med innhold som «Veien til toppen. Å få jobb i et stort konsern kan gi uendelig mange muligheter på karrièrestigen», som om det å klatre på en karrièrestige er målet. Som om vi fortsatt foretrekker smart fremfor klok.
Vi vet jo at det er mulig å jukse seg oppover karrièrestigen – å jukse seg til rikdom. Er det rart «Thomas» blir fristet?
Men det går ikke an å jukse seg til visdom.
