Les også:
DET SOM BEGYNTE som en kull- og stålunion, har utviklet seg via et felles marked frem til dagens EU, der flere av medlemslandene også er med i den pengepolitiske unionen, eurosonen. Integrasjonen er altså blitt stadig dypere samtidig som det er blitt flere medlemsland. Spørsmålet er om denne kombinasjonen er heldig og mulig.
Store ulikheter
Etter hvert som EU er blitt utvidet, har unionen også fått medlemsland med økonomier på ulike utviklingsstadier. Det burde tilsi at virkemidlene ble tilpasset situasjonen i det enkelte land. I stedet har flere land gått inn i en pengepolitisk union med felles valuta. Skal en felles penge- og valutapolitikk lykkes, må det også være felles finanspolitiske retningslinjer, og en overvåking og styring for at disse skal bli fulgt opp.
En slik kontroll og koordinering mangler. Riktignok er det regler mot å ha over 3 prosent underskudd på statsbudsjettene, og mot å ha statsgjeld på over 60 prosent av bruttonasjonalproduktet. Men reglene er i flere tilfeller brutt.
Hellas og Tyskland
Ved hjelp av regnskapstriks har Hellas opparbeidet en statsgjeld på mellom 150 og 200 prosent av brutto nasjonalprodukt. Slik svekkes tilliten til at landet kan styre sin økonomi og betjene sin gjeld. Så må de øvrige medlemsland trå til med redningspakker. Naturlig nok kommer det reaksjoner fra politikere og folk flest i slike land. Spesielt er dette forståelig i Tyskland. Landet har en sterk økonomi og utøver en finanspolitisk jerndisiplin. Da svir det ekstra å måtte ta et hovedansvar for å berge et land som har vist alt annet enn økonomisk disiplin. Men spørsmålet er om redningsaksjonene kan hindre at Hellas havner i et enda verre uføre. Det er også fare for at flere søreuropeiske medlemsland kommer i tilsvarende problemer med enda større konsekvenser. Vil de øvrige medlemsland da igjen stille opp?
Systemfeil
Jeg tror den egentlige årsak til det uføret eurolandene har havnet i, er at ambisjonene er for høye, og konstruksjonen er feil. Jeg har stor sympati for tanken om økt samarbeid i Europa. Landene i vår verdensdel bygger i stor grad på en felles kulturarv, og samordning av politikken på flere områder kan alle tjene på. Det som har holdt mange av oss tilbake fra å gå inn for norsk EU-medlemskap, har vært planene for en politisk union og monetær union. Den første – med ambisjonen om en felles utenrikspolitikk og om å tale med en stemme i de internasjonale organer – er det foreløpig ikke blitt så mye av. Jeg tror da også det er bra med betydelig grad av frihet til å ha egne utenrikspolitiske standpunkter og initiativer, noe Norge ikke minst er et eksempel på.
Den pengepolitiske unionen er altså innført for flere EU-land, men unionen knaker i sine sammenføyninger. Å fjerne euroen er vel et for stort prestisjenederlag. Men kanskje må krisen løses ved at omfanget av sonen reduseres til land med mer lik økonomi, eller at det må innføres strengere, felles styring av den økonomiske politikken. Det siste kan bli vanskelig overfor land med svært ulike økonomier. Utfallet vil uansett også få betydning for Norge.
Kommentarer