Finansdepartementet har allerede jobbet med 2011-budsjettet i lang tid. Partilederne og finansministeren som samles i Regjeringens underutvalg har sikkert hatt drøftinger før dokumentene ble sendt ut til statsrådene. Vanligvis er dette ikke lystelig lesning for dem. Mange utgifter stiger automatisk. Skal budsjettet holdes innen ansvarlige rammer blir det lite rom for økt innsats. Finansministeren må tvert imot foreslå flere kutt, og statsrådene fortviler. De jobber intenst med gode argumenter for hvorfor deres budsjett ikke må kuttes, men få økte bevilgninger.
Endret situasjon
På grunn av finanskrisen har Regjeringen hatt større spillerom i flere år fordi situasjonen tilsa vekst utover handlingsregelens normale fire prosents avkastning fra Pensjonsfond Utland (Petroleumsfondet). Men nå er moroa over. Skal Regjeringen gjøre jobben sin, må veksten ned mot normalt nivå, hvis ikke mister regelen og Regjeringen sin troverdighet. Med denne tunge bagasjen reiser statsrådene til Thorbjørnrud. De er nok nervøse. Det er mye politisk prestisje knyttet til et godt fagbudsjett.
Så benker de seg rundt bordet med finansdepartementets «fryktede» embetsverk langs veggen. Det begynner forsonende. Etter noen ord av statsministeren om Regjeringens ansvar, tegner finansministeren bildet av en utfordrende situasjon. Sigbjørn Johnsen krydrer nok det hele med noen gode replikker slik at stemningen løsner litt. Så blir det en generell debatt hvor statsrådene er enige i at det trengs ansvarlige budsjettgrep, men gjerne med bemerkninger om at det akkurat på vedkommendes budsjett er økonomisk fornuftig med økt satsing.
Alvoret begynner
Den andre dagen blir det alvor. Da blir fagbudsjettene gjennomgått. Den ene statsråden etter den andre fremmer forslag til endring av finansministerens forslag. Skal alle ønskene innfris, sprenges finansministerens budsjettramme fullstendig. Utpå kvelden har embetsverket summert alle krav. Finansministeren gjør det klart at dette henger ikke i hop. Derfor må underutvalget jobbe med et justert opplegg. Der kan dragkampene være harde. Hver partileder vokter på sitt partis hjertesaker. Det er ikke lett for finansministeren. Statsministeren vil i stor grad være den som må søke kompromissene. Imens legger statsrådene seg i spenning.
Neste morgen faller dommen. Finansministeren legger fram et revidert forslag. Statsrådene er nervøse. De leser notatet raskt for å finne skjebnen til eget budsjett. Noen blir synlig skuffet. Men nytter det å protestere? Vanligvis ikke. Når ledelsen har samlet seg om et budsjettopplegg skal det ikke være lett å rikke på. Hvis en statsråd nå får mer penger vil andre også ha det. Det blir vanskelig å forskjellsbehandle, og faren er stor for at det finjusterte kompromisset rakner. Men noen ganger ser statsministeren det nødvendig med mindre endringer.
I kaffepausen vil man se flere nedbrutte statsråder, og noen tårer kan falle.
Statsministeren vil kanskje trøste og minne om at det kommer en ny runde før budsjettet legges fram til høsten.
Uansett er det ikke godt å bære på dårlige budsjetthemmeligheter et halvt år framover.
Likevel: Et budsjett blir det til slutt!
Kommentarer